§ 9. Marin bioprospektering: tillatelse og forskrifter

Paragrafen gjelder marin bioprospektering (leting etter nyttige egenskaper hos organismer i havet). Første ledd gir Kongen adgang til å bestemme at det trengs tillatelse fra departementet for å foreta uttak og undersøkelser i sjøen som ledd i slik virksomhet. Dette er en tillatelse fra departementet: Kongen kan bestemme at den skal kreves, mens departementet gir selve tillatelsen. Adgangen er en «kan»-regel, og tillatelsesplikten gjelder først når Kongen har fastsatt den.

Andre ledd sier at resten av loven gjelder for marin bioprospektering så langt reglene passer. Aktiviteten er dermed ikke et eget system utenfor loven. Hva som passer og ikke passer, må vurderes regel for regel.

Tredje ledd gir Kongen forskriftsmyndighet. Kongen kan gi forskrifter om marin bioprospektering. Forskriftene kan blant annet gjøre unntak fra regler i loven og i forskrifter til loven, si hva en søknad om tillatelse må inneholde, og gi nærmere regler om hvilke vilkår som kan settes for tillatelsen. Dette gjør at detaljene, som søknadskrav og vilkår, ligger i forskrift og ikke i loven selv.

§ 10 bygger på denne paragrafen: i en tillatelse etter § 9 kan det bestemmes at en del av fordelene ved å utnytte norsk marint genetisk materiale skal tilfalle staten. Tillatelsen kan altså også knyttes til hvordan gevinsten fordeles. § 60, med tittelen «brudd på reguleringsbestemmelser», viser også til denne paragrafen.

Eksempel: En forsker vil ta ut organismer fra havet for å lete etter nyttige egenskaper. Har Kongen bestemt at slikt uttak krever tillatelse, må forskeren søke departementet først. Hva søknaden må inneholde, og hvilke vilkår departementet kan sette, kan da reguleres i forskrift.