§ 2-3. Tillatelse bare i åpnede områder, og unntakene
- Tillatelse gis som hovedregel bare i områder som er åpnet etter § 2-1.
- Kongen kan la kravene til åpningsprosess falle bort for kystnære forekomster i kapittel 10.
- Kongen i statsråd kan i særlige tilfeller gi tillatelse i områder som ikke er åpnet.
§ 2-3. Mineralvirksomhet i åpnede områder
Paragrafen knytter åpningsprosessen i § 2-1 til tillatelsene. Hovedregelen er at bare områder som er åpnet kan omfattes av en tillatelse til mineralvirksomhet. Åpningen er altså en forutsetning for tillatelser, ikke en formalitet ved siden av.
Åpningsprosessen er beskrevet i § 2-1: vedtak av Kongen i statsråd, konsekvensutredning og høring med normalt minst tre måneders frist. Departementet har ansvar for utredningen, jf. § 2-2. Første ledd i § 2-3 gjør denne prosessen til en skranke: uten et åpnet område kan søknader om tillatelse som hovedregel ikke føre frem.
Andre ledd gir Kongen en mulighet til å fravike kravene til åpningsprosess for kystnære mineralforekomster som kapittel 10 handler om. Loven ordner dermed kystnære forekomster med en egen vei. Bestemmelsen gjelder åpningsprosessen. Den er ikke et unntak fra kravet om tillatelse.
Tredje ledd åpner for at Kongen i statsråd i særlige tilfeller kan gi tillatelse i områder som ikke omfattes av første ledd, altså områder som ikke er åpnet. Bare Kongen i statsråd kan gjøre dette. Loven sier ikke hva som regnes som et særlig tilfelle, så terskelen må vurderes konkret. Forskjellen fra § 2-1 er at åpning er en beslutning om et helt område, mens unntaket gjelder en tillatelse i en enkeltsak.
Eksempel: Et selskap søker om tillatelse til et område som ikke er åpnet. Hovedregelen stenger for tillatelse. Skal selskapet likevel få den, må Kongen i statsråd bruke unntaket for særlige tilfeller. Ligger forekomsten kystnært og omfattes av kapittel 10, kan Kongen i stedet ha bestemt at kravene til åpning ikke gjelder.