§ 2-1. Åpning av områder for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen

Paragrafen er inngangen til all mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel (havbunnen utenfor kysten som Norge forvalter). Før noen kan lete etter eller hente opp mineraler, må myndighetene først erklære et område for tilgjengelig. Dette kalles å «åpne» området. Avgjørelsen tas av regjeringen, formelt Kongen i statsråd. Åpningen gjelder aldri hele sokkelen under ett, men et område med klare grenser.

Åpningen skjer i flere trinn. Først må det gjøres en konsekvensutredning (en gjennomgang av hva virksomheten kan bety for miljø og samfunn). Deretter lages et utkast til beslutning. Utkastet og utredningen sendes samlet på høring, slik at berørte og andre interesserte kan si sin mening. Som hovedregel skal de få minst tre måneder på seg. Ordet «normalt» i loven viser at det kan gjøres unntak, men tre måneder er utgangspunktet.

Paragrafen henger tett sammen med to naboer. Ifølge § 2-2 er det departementet som har ansvaret for å gjennomføre konsekvensutredningen før nye områder åpnes. Kongen i statsråd bestemmer altså, mens departementet forbereder grunnlaget. Paragraf 2-3 er den praktiske følgen av åpningen: tillatelse til mineralvirksomhet kan bare gis i områder som er åpnet etter § 2-1. Åpning er dermed en forutsetning. Uten den finnes det ingen vei til tillatelse, uansett hva en søker legger frem.

Eksempel: Et selskap ønsker å drive mineralvirksomhet i et bestemt område av havbunnen. Området er ikke åpnet. Da kan selskapet ikke få tillatelse, uansett hvor godt prosjektet er. Først må Kongen i statsråd ha åpnet området, etter konsekvensutredning og høring. Bare da kan det gis tillatelse til virksomhet der. Andre som vil være med på høringen, kan gi innspill til utkastet før beslutningen tas.