Forvaltningsloven

§ 13-e — Forskernes strenge taushetsplikt

Hva skjer når en forsker får tilgang til dine dypeste hemmeligheter fra det offentlige? Loven slår fast at de får akkurat like streng taushetsplikt som kommunen.

Kort svar

Forskere som får utlevert taushetsbelagte opplysninger fra det offentlige, har ikke lov til å sladre om dem. Loven gir forskerne nøyaktig samme strenge taushetsplikt som offentlige saksbehandlere har. Bryter forskeren denne plikten og lekker informasjonen din, kan de straffes med fengsel eller bøter.

Paragraftekst

¨Enhver som utfører tjeneste eller arbeid i forbindelse med en forskingsoppgave som et forvaltningsorgan har støttet, godkjent eller gitt opplysninger undergitt taushetsplikt til, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til: | 1. | opplysninger undergitt taushetsplikt som forskeren får fra et forvaltningsorgan, | | ----: | :---- | | 2. | opplysninger som i forbindelse med forskningsarbeidet er mottatt fra private under taushetsløfte, og | | ----: | :---- | | 3. | opplysninger som gjelder personer som står i et avhengighetsforhold til den instans (skole, sykehus, anstalt, bedrift, offentlig myndighet m.m.) som har formidlet deres kontakt med forskeren. | | ----: | :---- | Opplysningene kan bare brukes slik det er nødvendig for forskingsarbeidet og i samsvar med de vilkår som måtte være fastsatt etter § 13 d annet ledd. Skal resultater av forskingsarbeidet publiseres eller brukes på annen måte, gjelder § 13 a nr. 1 og 2 tilsvarende. Brudd på taushetsplikten eller på vilkår etter § 13 d annet ledd, straffes etter straffelovens § 209. Departementet eller vedkommende forvaltningsorgan skal gjøre forskeren og hans medarbeidere kjent med taushetsplikten og straffebestemmelsen, jfr. også § 13 c første ledd. | | | | ----: | :---- |— Kilde: Lovdata

Hva betyr dette på vanlig norsk?

I forrige paragraf (§ 13 d) lærte vi at departementet kan gi forskere lov til å lese hemmelige offentlige dokumenter, for eksempel legejournaler eller barnevernssaker, for å drive viktig forskning. Men hva hindrer disse forskerne fra å gå på puben etter jobb og fortelle vennene sine om alt de har lest?

Det er her paragraf 13 e kommer inn som en solid hengelås. Den sørger for at taushetsplikten "smitter" over fra det offentlige kontoret og direkte over på forskeren og alle assistentene deres.

Loven lister opp tre konkrete typer informasjon forskeren må holde strengt hemmelig: 1. Opplysninger de får direkte fra forvaltningsorganet (f.eks. trygdemappen din fra NAV). 2. Opplysninger de får direkte fra private personer under løfte om taushet (hvis forskeren intervjuer deg i tillegg). 3. Opplysninger som gjelder personer som står i et avhengighetsforhold til den institusjonen som formidlet kontakten. (Dette gjelder typisk innsatte i fengsel, pasienter på et psykiatrisk sykehus eller elever på en skole).

Det viktigste prinsippet i forskning er at ingen skal kunne gjenkjennes når resultatene trykkes i en rapport eller i et vitenskapelig tidsskrift. Derfor slår paragrafen fast at informasjonen bare kan brukes til akkurat det forskningsarbeidet de har fått lov til å utføre. Når resultatene til slutt skal publiseres for verden, må reglene for anonymisering følges strengt (viser til § 13 a). Navn, adresser og unike kjennetegn må vaskes bort, slik at du bare blir et tall i en tabell.

Hvis forskeren jukser med dette, er straffen hard. Paragrafen gjør det klart at brudd på denne taushetsplikten straffes etter straffeloven § 209, som omhandler brudd på taushetsplikt for offentlig ansatte. Og for at ingen forsker skal kunne si "det visste jeg ikke", har det offentlige kontoret som deler ut dataene en plikt til å gjøre forskerne skriftlig oppmerksomme på både taushetsplikten og straffansvaret før de får papirene.

Hvem gjelder dette for i forskningsmiljøet?

Når loven sier "enhver som utfører tjeneste eller arbeid i forbindelse med en forskingsoppgave", favner det veldig bredt. Det er ikke bare den dresskledde professoren med hovedansvaret som har taushetsplikt.

Det gjelder også:

Masterstudenten som er ansatt som vitenskapelig assistent for å plotte inn tall i et Excel-ark.
IT-teknikeren på universitetet som setter opp den sikre serveren dataene lagres på.
Transkribøren som er leid inn for å skrive ned lydopptak av intervjuer.

Alle disse personene rører ved de samme hemmelighetene, og alle blir bundet av straffeansvaret i forvaltningsloven § 13 e.

Hva skjer hvis forskeren gjør feil?

Dersom en forsker publiserer en artikkel hvor du lett kan kjenne igjen deg selv eller familien din, er taushetsplikten brutt. Konsekvensen for deg er dessverre at hemmeligheten er ute, men konsekvensen for forskeren er alvorlig. Du kan anmelde saken til politiet. I tillegg kan forskningsinstitusjonen miste retten til å hente inn data fra det offentlige for flere år fremover, og de kan få store bøter fra Datatilsynet for brudd på personvernet.

Eksempel

Eksempel · Tom og pasientdataene

Tom er medisinstudent og jobber som assistent på et stort forskningsprosjekt om hjerteinfarkt. Sykehuset har gitt forskerteamet tilgang til 5 000 taushetsbelagte pasientjournaler. En kveld er Tom på en fest og havner i prat om hjertesykdommer. For å virke interessant, forteller han en dramatisk historie han leste i databasen samme dag, om en lokal, profilert politiker som ble innlagt etter å ha tatt ulovlige rusmidler. Han nevner politikeren ved navn. Dette er et klokkeklart brudd på forvaltningsloven § 13 e. Tom var underlagt absolutt taushetsplikt for alt han leste i de utleverte papirene. Fordi han delte opplysningene med utenforstående, kan han anmeldes til politiet, straffes etter straffeloven, og han vil høyst sannsynlig miste jobben og plassen på forskningsprosjektet umiddelbart.

Vanlige feil

Som forsker: Å tro at "akademisk frihet" gir deg rett til å publisere en saftig detalj som kan identifisere en person.
Som forskningsassistent: Å sende filer med ekte navn og personnummer over en usikret e-post til professoren, noe som bryter kravet til "betryggende oppbevaring".
Som borger: Å bli livredd for å delta i forskning fordi man tror forskerne kan selge informasjonen til private selskaper. Loven forbyr dette strengt.

Hva bør du gjøre?

1. Be om personvernerklæringen. Hvis et sykehus eller en skole spør om du vil delta i et forskningsprosjekt, be om å få se dokumentet som beskriver hvordan de håndterer dataene dine. Der skal taushetsplikten og anonymiseringsrutinene stå beskrevet svart på hvitt. 2. Du kan klage på publikasjoner. Hvis du leser en offentlig rapport eller en masteroppgave fra et universitet, og du kjenner igjen dine egne, private detaljer (som de fikk via staten), bør du kontakte Norsk senter for forskningsdata (Sikt) eller selve universitetet og klage på mangelfull anonymisering. 3. Kjenn rettighetene dine i avhengighetsforhold. Hvis du bor på institusjon, husk at punkt 3 i paragrafen beskytter deg spesielt sterkt. Forskeren kan ikke fritt grave i ditt liv bare fordi du er under offentlig omsorg.

Dumme spørsmål

Får forskerne vite hvem jeg er?

Ja, ofte får de det i den første fasen. For å koble data – for eksempel for å se om de som fikk kreft (Helseregisteret) er de samme som ble uføre (NAV) – må forskerne bruke personnummeret ditt for å slå listene sammen. Men så snart listene er slått sammen, skal de fjerne navn og personnummer før selve analysen starter. De har streng taushetsplikt i den korte perioden de faktisk vet hvem du er.

Hva om forskeren oppdager at jeg har begått et lovbrudd? Må de melde fra?

Dette er et klassisk dilemma i forskningen. Utgangspunktet er at forskeren har taushetsplikt og *ikke* skal fungere som et politi for forvaltningen. Hvis de ser i NAV-dataene at du har jobbet svart, skal de normalt ikke melde deg. Tvert imot har de taushetsplikt om det. Det eneste unntaket er hvis de avdekker at du planlegger noe ekstremt alvorlig (nødrett), for eksempel en terrorhandling eller alvorlig overgrep mot barn. Da går avvergingsplikten foran.

Kan forskeren bruke opplysningene mine til å skrive en bok senere i livet?

Nei. Paragrafen slår fast at opplysningene "bare kan brukes slik det er nødvendig for forskingsarbeidet". Når prosjektet om kreftmedisin er ferdig, kan ikke forskeren ta med seg notatene hjem og bruke detaljene om pasientene til å skrive en spenningsroman ti år senere.