§ 4-4. Når selskapet ikke kan bruke feil i opplysningene mot deg

Denne paragrafen setter en grense for når selskapet kan bruke mangelfulle opplysninger mot forsikringstakeren. Selv om svarene er uriktige eller ufullstendige, kan selskapet ikke gjøre det gjeldende i tre situasjoner. Den første er at selskapet selv kjente til det riktige forholdet eller burde ha kjent til det da opplysningene kom. Den andre er at forholdet ikke hadde betydning for selskapet. Den tredje er at det senere har mistet betydningen. Ved svik er den første grensen snevrere: da hjelper den bare hvis selskapet faktisk var klar over at opplysningene var gale.

En sak fra Finansklagenemnda viser hvordan regelen brukes (FinKN 2026-717). En selger av en andelsleilighet hadde tegnet boligselgerforsikring. Selskapet mente at selgeren hadde holdt tilbake opplysninger om et stort prosjekt i borettslaget, og ville kutte all dekning og si opp forsikringen. Nemnda ga selgeren medhold. Selskapet måtte regnes med det megleren burde ha visst. Avgjørelsen bygger på § 4-4.

Paragrafen må leses sammen med § 4-1 om opplysningsplikten og § 4-2 om følgene når plikten er brutt. Selskapets adgang til å si opp etter § 4-3 er en annen reaksjon på uriktige opplysninger. Denne paragrafen avgjør hvor langt selskapet kan gå når det påberoper seg feilene. I tillegg finnes egne forbehold i § 4-5 og § 4-6, og § 3-9 gir forsikringstakeren rett til å få godskrevet overskytende premie hvis forsikringen opphører.

Eksempel: Selskapet stiller et spørsmål, og forsikringstakeren gir et svar som viser seg å være ufullstendig. Kjente selskapet allerede forholdet, eller burde det ha kjent det, kan det ikke bruke svaret mot forsikringstakeren. Var det derimot svik, hjelper dette bare hvis selskapet faktisk visste at svaret var galt.