§ 11-5. Registrering og verdsetting av investeringsportefølje

§ 11-5 stiller tekniske krav til hvordan en investeringsportefølje skal håndteres, uavhengig av om det er foretaket, et medlem eller en fripoliseinnehaver som har valgt investeringene. Først kreves det at eiendelene i porteføljen registreres slik at det alltid er klart, for institusjonen og for kontohaveren, nøyaktig hvilke verdipapirer, fondsandeler og kontanter som ligger i den enkelte portefølje. Endres sammensetningen - for eksempel ved at andeler selges og nye kjøpes - skal markedsverdien av eiendelene legges til grunn når det gjøres opp mellom det gamle og det nye innholdet i porteføljen. Har institusjonen også lovet en avkastningsgaranti på porteføljen, altså et løfte om at verdien ikke skal falle under et bestemt nivå, må institusjonen ta seg særskilt betalt for den risikoen en slik garanti innebærer.

Bestemmelsen er en fellesbestemmelse som gjelder alle typer investeringsvalg i loven: foretakets eget valg for en ytelsesbasert ordning etter § 11-1, kollektivt valg for engangsbetalt alderspensjon etter § 11-1a, medlemmets individuelle konto etter § 11-2, og forvaltning av premiefondet som egen portefølje etter § 11-3. Uansett hvilken av disse ordningene som er valgt, må institusjonen ha samme oversikt over eiendelene og bruke samme metode - markedsverdi - når porteføljen endres. Kravene til hva en portefølje kan bestå av, andeler i verdipapirfond, andeler i en særskilt investeringsportefølje og kontanter eller tilsvarende likvider, følger av § 11-4, og de to bestemmelsene må derfor leses sammen: § 11-4 sier hva porteføljen kan inneholde, § 11-5 sier hvordan innholdet skal håndteres og verdsettes.

Regelen om markedsverdi ved endring er en beskyttelse for kontohaveren. Uten et slikt krav kunne institusjonen i teorien lagt andre verdier til grunn ved omlegging av porteføljen, noe som kunne gitt kontohaveren en dårligere avregning enn det som faktisk følger av markedet. Kravet om særskilt godtgjørelse for avkastningsgaranti hindrer på samme måte at institusjonen tar på seg en økonomisk risiko - risikoen for at porteføljen ikke oppnår den lovede avkastningen - uten at dette prises inn. Slik sikrer paragrafen at kostnadene ved investeringsvalg og eventuelle garantier synliggjøres og betales av den som nyter godt av dem, i stedet for å bli veltet over på andre deler av pensjonsordningen.