§ 6-3. Grunnstønad: støtte til varige ekstrautgifter ved sykdom

Grunnstønad er økonomisk støtte til medlemmer av folketrygden som har varige merutgifter på grunn av sykdom, skade eller lyte (varig funksjonsfeil). Utgiftene må være nødvendige. Loven peker ut bestemte utgiftstyper som kan gi rett: slitasje på klær og sengetøy, dyrere kosthold ved en spesialdiett som er dokumentert og anerkjent i medisinsk praksis for diagnosen, og drift av tekniske hjelpemidler til transport, blant annet bil. Også hold av førerhund og servicehund kan gi rett til stønad.

Loven angir ikke beløpene. Stortinget fastsetter satsene, ikke loven selv. Det finnes en laveste sats og en høyere sats. For å ha rett til grunnstønad må de nødvendige merutgiftene minst tilsvare den laveste satsen. Vil du ha en høyere sats, må utgiftene minst nå opp til den. Satsene er dermed både en nedre terskel og en målestokk for hvor mye du får.

For transportutgifter gjelder en aldersgrense. Grunnstønad til transport gis bare hvis vilkårene var oppfylt før du fylte 70 år. Grensen gjelder transport og ikke de øvrige utgiftstypene, som kosthold og klær. Eksempel: Et medlem med varig sykdom har nødvendige utgifter til å drive et transporthjelpemiddel. Utgiftene når minst opp til laveste sats, og medlemmet oppfylte vilkårene før fylte 70 år. Da er de sentrale vilkårene i paragrafen på plass.

Grunnstønad står sammen med hjelpestønad i § 6-4 og forhøyet hjelpestønad i § 6-5. Alle tre bygger på kravet i § 6-2 om at sykdommen, skaden eller lyten er varig også etter hensiktsmessig behandling. Kapitlets formål er beskrevet i § 6-1. Er en annen ytelse kortet ned fordi medlemmet mangler trygdetid, reduseres grunnstønaden tilsvarende, se § 6-6. Endres forholdene bak stønaden vesentlig, må saken vurderes på nytt, se § 6-7. Etter § 6-1a må kapitlets regler vike for EØS-regler og trygdeavtaler der disse krever det.