§ 21-8. Tap av ytelse når mottakeren avslår behandling eller ikke følger legens råd
- Ytelser ved sykdom, skade eller lyte kan avslås, holdes tilbake eller stanses hvis mottakeren uten rimelig grunn avslår behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak.
- Det samme gjelder når mottakeren uten rimelig grunn ikke følger legens råd.
- Også atferd som kan forverre helsen eller forlenge arbeidsuførheten kan gi tap av ytelsen.
§ 21-8. Bortfall av rett til ytelser når mottakeren er skjødesløs med sin helse m.m
Paragrafen gjelder ytelser som gis fordi noen er syk, skadet eller har et lyte (en varig funksjonsnedsettelse). Den lar etaten avslå et krav, holde tilbake en ytelse eller stoppe den når mottakeren uten rimelig grunn sier nei til tilbud om behandling, rehabilitering eller tiltak som skal føre til arbeid. Etter andre ledd kan en innvilget ytelse også stoppes helt eller delvis når mottakeren uten rimelig grunn ikke følger legens råd. Det samme gjelder om mottakeren handler slik at det må være klart for vedkommende at helsen kan bli verre eller at arbeidsuførheten varer lenger.
Nøkkelen er vilkåret «uten rimelig grunn». Har mottakeren en god grunn til å avslå et tilbud, rammes vedkommende ikke av regelen. Loven sier dessuten «kan», så det følger ikke automatisk at ytelsen stanses. Eksempel: en mottaker av en sykdomsrelatert ytelse får tilbud om et arbeidsrettet tiltak og takker nei uten å oppgi noen forklaring. Da kan etaten holde tilbake eller stanse ytelsen. Oppgir mottakeren derimot en forklaring, må etaten vurdere om den er en rimelig grunn.
Paragrafen har en nær slektning i § 21-7, som gjelder uriktige eller tilbakeholdte opplysninger og pålegg som ikke følges. Begge gir etaten adgang til å avslå, holde tilbake eller stanse ytelser, men de utløses av ulik atferd. § 21-7 handler om opplysninger og pålegg, mens § 21-8 handler om mottakerens medvirkning til egen behandling og bedring. Tittelen på § 8-8, «Medlemmets medvirkning», viser hit.
Paragrafen hører også sammen med reglene om endrede forhold i § 21-6. Der er hovedregelen at nytt vedtak kan fattes når noe av betydning endrer seg. § 21-10 krever at saker avgjøres uten ugrunnet opphold, og at medlemmet får skriftlig beskjed om vedtaket så snart som mulig. Etter § 21-11 fattes vedtak av Arbeids- og velferdsdirektoratet, som kan overlate myndigheten til underliggende organer.