§ 1-10. Hvem er selvstendig næringsdrivende i folketrygden
§ 1-10. Selvstendig næringsdrivende
- om virksomheten har et visst omfang,
- om vedkommende har ansvaret for resultatet av virksomheten,
- om vedkommende har arbeidstakere i sin tjeneste eller nytter frilansere,
- om vedkommende driver virksomheten fra et fast forretningssted (kontor, verksted e.l.),
- om vedkommende har den økonomiske risikoen for virksomheten,
- om vedkommende bruker egne driftsmidler.
Paragrafen avgjør hvem som regnes som selvstendig næringsdrivende, i motsetning til ansatt eller frilanser. Første ledd gir definisjonen. Du driver virksomhet for egen regning og risiko, virksomheten er vedvarende, og den kan gi overskudd etter kostnader. Andre ledd sier hva som teller med når det er uklart om du hører til gruppen. Det finnes ingen sjekkliste der ett punkt avgjør alt. Vurderingen er en helhetsvurdering, der for eksempel omfanget av virksomheten og hvem som bærer den økonomiske risikoen har vekt.
Paragrafen er ett av tre yrkesbegreper i de innledende reglene. Arbeidstaker (§ 1-8) er den som jobber i en annens tjeneste mot lønn eller annen godtgjørelse. Frilanser (§ 1-9) er den som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste mot betaling, uten å være selvstendig næringsdrivende. Frilanserbegrepet henviser dermed uttrykkelig hit, og § 1-10 danner grensen mot frilansere. Er du verken i tjeneste eller selvstendig næringsdrivende etter denne paragrafen, men får betaling for arbeid eller oppdrag, er frilanser den kategorien som passer.
Eksempel med rollene i loven: En person tar oppdrag for flere oppdragsgivere, har eget kontor og eget utstyr, og har selv ansvaret for økonomien i virksomheten. Flere av momentene i andre ledd peker da mot selvstendig næringsdrivende. Utfører en annen person enkeltstående oppdrag uten fast sted, uten egen økonomisk risiko og uten noe som ligner en virksomhet, ligger frilanserbegrepet nærmere. Hvor grensen går, avgjøres etter en samlet vurdering av alle forholdene, ikke ett enkelt moment.