§ 2-21. Krav til navn og kjennetegn for finansforetak
- Navn og kjennetegn skal gjøre det klart hvilket foretak kunden møter og hva slags virksomhet det driver.
- Forvekslingsfare, misvisende navn og inntrykk av at en del av foretaket eller et konsernforetak er selvstendig, er forbudt.
- Departementet kan gi forskrift og gjøre unntak.
- Reglene kommer i tillegg til de særlige navnereglene for banker og forsikringsforetak.
§ 2-21. Alminnelige krav til navnebruk
- fører til at foretaket lett kan forveksles med et annet finansforetak, eller gir et misvisende inntrykk av hva slags virksomhet foretaket driver,
- gir inntrykk av at en del av finansforetaket er et eget finansforetak,
- gir inntrykk av at finansforetak som inngår i norsk finanskonsern, er frittstående.
Paragrafen setter generelle krav til navn og andre kjennetegn for finansforetak. Første ledd krever at kundene og andre skal se hvilket foretak de har med å gjøre, og hva slags virksomhet foretaket driver. Navnet skal altså fungere som en opplysning, ikke bare som et varemerke.
Den første er navn som lett kan forveksles med et annet finansforetak, eller som gir et misvisende bilde av virksomheten. Den andre er navn som får en del av foretaket til å se ut som et eget finansforetak. Den tredje er navn som gir inntrykk av at et foretak i et norsk finanskonsern er frittstående. Forbudene beskytter kunder mot å tro at de handler med et annet foretak enn det de faktisk gjør, eller at de har flere uavhengige alternativer enn de har.
Tredje ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om navnebruk. Departementet kan også gjøre unntak fra første og andre ledd, enten i forskrift eller i enkeltvedtak. Kravene kan dermed tilpasses særlige tilfeller uten lovendring.
Paragrafen er en allmenn regel, og de andre navnereglene i kapittel 2 kommer i tillegg. Banker skal bruke ordet «bank» i navnet etter § 2-19. Forsikringsforetak skal bruke «forsikring» eller en tilsvarende betegnelse etter § 2-20. Utenlandske finansforetak med adgang til å drive virksomhet her kan bruke samme navn som i hjemstaten, slik § 2-22 sier. Et foretak må derfor oppfylle både de særlige reglene for sin type og det allmenne kravet i denne paragrafen.
Konsesjonsreglene som går foran, viser hvilke typer foretak som finnes: skadeforsikringsforetak i § 2-14, kredittforsikringsforetak i § 2-15, pensjonskasser i § 2-16 og innskuddspensjonsforetak i § 2-17. Navnekravene gjelder uansett hvilken av disse typene foretaket er. § 2-18 er opphevet.
Eksempel: Et datterforetak i et finanskonsern velger et navn og en profil som får kundene til å tro at det er en selvstendig bank uten tilknytning til konsernet. Det er i strid med forbudet mot å gi inntrykk av at et foretak i konsernet er frittstående.