§ 2-14. Konsesjon som skadeforsikringsforetak

Paragrafen forteller hva et skadeforsikringsforetak har lov til å drive med. Hovedregelen er at konsesjonen (tillatelsen) omfatter forsikringer som regnes som skadeforsikring. Resten av paragrafen sier hvor langt konsesjonen strekker seg utover denne kjernen, og hvor grensene går.

Andre ledd gir en snarvei til livsforsikring. Et skadeforsikringsforetak som har tillatelse til personforsikringer som ikke er livsforsikring, kan også ta visse livsforsikringer, med mindre tillatelsen sier noe annet. Det gjelder «rene risikoforsikringer» med varighet på høyst ett år som gir erstatning som engangsbeløp, og forsikringer som oppfyller andre produktkrav i en forskrift fra departementet. Departementet kan dessuten gi regler om gruppeforsikringer knyttet til dødelighets- eller uførerisiko.

Tredje ledd lar foretaket overta gjenforsikring, men bare som en begrenset del av virksomheten og innenfor klassene tillatelsen omfatter. Fjerde ledd trekker en grense mot kredittforsikring. Et forsikringsforetak med tillatelse til skadeforsikring kan ikke ta kredittforsikringer, med mindre det har adgang til det etter § 5-1 eller § 5-5. § 5-1 handler om datterforetak av utenlandske finansforetak, og § 5-5 om grensekryssende virksomhet fra en annen EØS-stat. Kredittforsikring krever altså normalt en egen konsesjon.

Paragrafen er en av flere konsesjonstyper for forsikringsforetak. § 2-12 sier at et forsikringsforetak kan få tillatelse som livsforsikringsforetak, skadeforsikringsforetak, kredittforsikringsforetak eller gjenforsikringsforetak, og at det kan drive finansieringsvirksomhet i tilknytning til forsikringsvirksomheten hvis annet ikke er bestemt. Livsforsikring har egen konsesjon i § 2-13, og kredittforsikring i § 2-15. Pensjonskasser og innskuddspensjonsforetak har egne konsesjoner i §§ 2-16 og 2-17. § 2-11 gjelder e-pengeforetak, og § 2-10a opplysningsfullmektiger som kan tilby kontoinformasjonstjeneste. § 2-18 er opphevet.