§ 13-4. Utkontraktering i finansforetak

Paragrafen setter rammer for hvor mye et finansforetak kan sette ut til andre. Utkontraktering betyr at et annet foretak utfører deler av virksomheten på oppdrag. Oppgaver som ikke er kjerneoppgaver kan settes ut, så lenge det skjer forsvarlig og tilsynet med virksomheten ikke blir vanskeligere. Kjerneoppgavene er som utgangspunkt forbeholdt foretaket selv, med mindre en annen bestemmelse i eller i medhold av lov tillater noe annet.

Reglene gjelder også når foretaket bruker et annet finansforetak eller en leverandør til markedsføring, formidling eller salg av egne finansielle tjenester. For slike oppdrag gjelder regelen om kundeavtaler og krav i § 13-3 annet ledd tilsvarende. Den sier at avtaler med kunder skal inngås på vegne av foretaket som leverer tjenesten, og at krav regnes som fremsatt når formidleren får melding om dem.

Foretaket kan ikke skyve ansvar fra seg. Bruk av oppdragstaker endrer ikke pliktene og ansvaret overfor kunder, myndigheter og andre. Eksempel: Et foretak setter ut en støttefunksjon, og oppdragstakeren gjør en feil. Overfor kunden er det fortsatt foretaket som svarer.

Departementet kan gi forskrift om utkontraktering. Forskriften kan forby utkontraktering til bestemte land utenfor EØS, eller kreve tillatelse fra Finanstilsynet. Videre kan personer med nøkkelfunksjoner hos en oppdragstaker for et pensjonsforetak pålegges å legge frem ordinær politiattest. Ifølge politiregisterloven § 40 viser en ordinær politiattest blant annet dommer på fengsel og bøter for alvorligere lovbrudd. Som hovedregel tas ikke reaksjoner som er mer enn tre år gamle med, men det finnes unntak.

§ 13-4 ligger mellom § 13-3 om formidling for andre finansforetak og § 13-5 om forsvarlig virksomhet. § 13-1 setter grensen for hva foretaket kan drive med, og § 13-2 gir rom for virksomhet med naturlig tilknytning til tillatelsen. Paragrafen er også vist til fra § 3-2, som gjelder tildeling og vilkår.