§ 13-3. Formidling av finansielle tjenester for et annet finansforetak

Paragrafen lar et finansforetak være selger og markedsfører for et annet finansforetak. Ordningen bygger på en samarbeidsavtale mellom de to foretakene. Formidleren kan bare ta på seg tjenester som ligger utenfor det den selv driver med. Første ledd sier hva formidlingen kan gå ut på, og annet ledd sier hvem som blir kundens avtalepart og hvordan krav mot leverandøren behandles. Eksempel: Et foretak uten tillatelse til å selge forsikring kan formidle et annet foretaks forsikringer.

Når kunder inngår avtaler gjennom formidleren, skal avtalen som hovedregel gjelde overfor foretaket som faktisk leverer tjenesten. Formidleren kan likevel påta seg et eget ansvar overfor kunden, men bare hvis den selv har lov til å yte denne typen tjenester. Det finnes også en praktisk regel for krav: leverandøren anses å ha fått kravet den dagen formidleren mottok meldingen om det. Kunden mister dermed ikke tid fordi meldingen gikk via en mellommann. Eksempel: En kunde sender en klage til formidleren i stedet for til leverandøren. Klagen regnes da som fremsatt overfor leverandøren fra den dagen formidleren fikk den.

Paragrafen må leses sammen med naboene i kapittel 13. § 13-1 setter en grense for hva et finansforetak kan drive med, og § 13-2 åpner for virksomhet som naturlig hører sammen med tillatelsen. Formidling for et annet finansforetak er en egen ordning ved siden av dette. § 13-4 om utkontraktering, altså det å sette deler av virksomheten ut til andre, viser tilbake til denne paragrafen. Der gjelder blant annet at kjerneoppgaver som hovedregel ikke kan settes ut, mens andre oppgaver kan det, så lenge det er forsvarlig og tilsynet ikke vanskeliggjøres.