§ 10-6. Grenser for utbytte i finansforetak

Paragrafen setter et tak for hvor mye et finansforetak kan dele ut som utbytte. Grensen er ikke et fast beløp, men et forsvarlighetskrav: utbyttet må være i tråd med forsiktig og god forretningsskikk. Det må tas hensyn til tap som er oppstått etter årsskiftet eller kan ventes, og til behovet for å bygge opp egenkapital. Kravet gjelder utbytte på aksjer og egenkapitalbevis, og utbyttemidler fra foretak som ikke har aksjer eller egenkapitalbevis.

Prosessen er todelt. Styret foreslår hvordan årets overskudd skal brukes, og generalforsamlingen bestemmer hvor mye som blir utbyttemidler. Generalforsamlingen kan ikke gå høyere enn det styret har foreslått eller godtar. Eksempel: Styret foreslår et bestemt utbytte. Generalforsamlingen kan vedta det eller et lavere utbytte, men ikke et høyere uten at styret godtar det.

Det er også to kontrollmekanismer overfor Finanstilsynet. Vil styret foreslå et samlet utbytte som er over halvparten av resultatet for siste regnskapsår, må styret melde forslaget til Finanstilsynet. Finanstilsynet kan dessuten forby utbytte, eller kreve at det blir lavere enn forslaget, når foretakets soliditet (evne til å tåle tap) tilsier det.

Loven fjerner to regler fra utbyttekapitlene i aksjeloven og allmennaksjeloven for finansforetak, blant annet fradragsregelen. Etter den regelen skal utbyttegrensen settes ned for kreditt og sikkerhetsstillelse som selskapet tidligere har gitt til eiere.

Paragrafen må leses sammen med § 10-17, som sier hvordan årets overskudd og utbyttemidler fordeles mellom eierne av egenkapitalbevis og foretaket. § 10-7 gjelder foretak uten aksjer og egenkapitalbevis, der vedtektene kan si at utbyttemidler går til blant annet gaver til allmennyttige formål eller til kundene. § 10-8 krever samtykke fra Finanstilsynet for å redusere egenkapitalen på andre måter enn nedskrivning for å dekke underskudd.