§ 10-3. Utlevering av etterretningsinformasjon til utenlandske myndigheter

§ 10-3 regulerer når Etterretningstjenesten kan gi etterretningsinformasjon til myndigheter i andre land eller til internasjonale organisasjoner. Som utgangspunkt må de samme vilkårene som gjelder for nasjonal utlevering etter § 10-2 være oppfylt. I tillegg stiller paragrafen to ekstra krav: utleveringen må skje under norsk kontroll og være i Norges interesse, og det skal settes som vilkår at mottakeren ikke bruker informasjonen som grunnlag for å hente inn opplysninger om personer i Norge. Det siste vilkåret har ett unntak: for utlendinger eller statsløse i Norge som handler på oppdrag fra en fremmed stat, jf. § 4-2 første ledd, kan Norge likevel ønske at mottakeren henter inn informasjon, dersom det er i Norges interesse.

Bestemmelsen setter en klar grense: informasjon skal ikke gis videre hvis det er en reell fare for at mottakeren utsetter noen for tortur, eller for nedverdigende eller umenneskelig behandling. Denne skranken gjelder uansett hvor viktig samarbeidet ellers er, og den kan ikke avtales bort. I praksis betyr det at Etterretningstjenesten må vurdere hvordan mottakerlandet faktisk behandler informasjon og personer, før informasjon deles, ikke bare hvilke formelle avtaler som finnes.

§ 10-3 bygger direkte på § 10-2 og gjelder som et tillegg til denne når mottakeren er utenlandsk. Den henger også sammen med § 4-2, som beskriver adgangen til å bruke innhentingsmetoder mot fremmede statsaktører i Norge - en aktørgruppe som er nevnt som unntak fra hovedregelen om at ingen bør bli mål for innhenting i mottakerlandet. Innenfor kapittel 10 for øvrig finnes regler om utlevering av overskuddsinformasjon (§ 10-4), om at norske myndigheter kan gi informasjon til tjenesten (§ 10-5), om formidling på vegne av andre myndigheter (§ 10-6) og om bistand til politiet (§ 10-7), samt selve utgangspunktet for samarbeidet i § 10-1.