§ 10-6. Formidling av opplysninger på vegne av andre myndigheter

§ 10-6 gir Etterretningstjenesten en rolle som formidler, ikke avsender, av informasjon. Bestemmelsen gjelder tilfeller der en annen norsk myndighet ønsker å sende eller motta opplysninger via tjenestens kanaler til eller fra myndigheter i andre land. Tre vilkår må være oppfylt. Den norske myndigheten må selv ha bedt om at Etterretningstjenesten formidler opplysningene. Mottakeren må få vite at formidlingen skjer på vegne av den norske myndigheten, ikke på tjenestens eget initiativ. Og Etterretningstjenesten skal opptre som et nøytralt bindeledd: den kan ikke endre innholdet, tilføre egne opplysninger, eller oppfordre mottakeren til å reagere på en bestemt måte ut fra det som formidles.

Loven stiller også krav til hvordan videre spredning håndteres. Mottakeren av opplysningene skal gjøres oppmerksom på at ny formidling til tredjeparter først krever godkjenning fra myndigheten opplysningene stammer fra, og om samtykke til dette eventuelt allerede foreligger. I likhet med annen informasjonsdeling i kapittel 10 skal formidlingen dokumenteres, slik at det i ettertid kan spores hva som ble sendt, av hvem og til hvem. Ordningen gjør det mulig for andre norske myndigheter å bruke Etterretningstjenestens internasjonale kontaktnett, uten at tjenesten selv blir avsender eller innholdsmessig ansvarlig for opplysningene som formidles.

Formidlerrollen i § 10-6 skiller seg fra tjenestens egen utlevering av etterretningsinformasjon etter §§ 10-2 og 10-3, der Etterretningstjenesten selv er avsender og selv må oppfylle vilkårene for utlevering. Den skiller seg også fra § 10-5, hvor andre myndigheter gir informasjon direkte til tjenesten selv, og fra § 10-7 om bistand til politiet, som gjelder en annen form for samarbeid. Sammen med § 10-1 om samarbeidsplikten hører § 10-6 til de bestemmelsene i kapittel 10 som regulerer forholdet mellom Etterretningstjenesten og andre norske myndigheter, ikke bare forholdet til utenlandske samarbeidspartnere.