§ 10-2. Utlevering av etterretningsinformasjon til norske myndigheter
- § 10-2 setter vilkårene for at Etterretningstjenesten kan gi etterretningsinformasjon til andre norske myndigheter.
- Utlevering krever blant annet etterretningsformål eller nytte for mottakeren, samtykke fra tredjepart, og at personvernreglene i kapittel 9 følges.
- Mottakeren kan ikke bruke opplysningene til mer enn tjenesten selv kunne gjort, og utlevering skal dokumenteres (notoritet).
- Paragrafen er grunnvilkåret som §§ 10-3 og 10-4 bygger videre på.
§ 10-2. Utlevering av etterretningsinformasjon som ledd i nasjonalt samarbeid
- utleveringen skjer for etterretningsformål eller er nødvendig for å fremme mottakerens oppgaver eller hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte
- utlevering av informasjon som Etterretningstjenesten har mottatt fra en tredjepart, skjer med dennes samtykke
- utlevering av personopplysninger er i samsvar med kapittel 9
- utleveringen er forholdsmessig etter § 5-4
- utleveringen er forsvarlig i lys av opplysningenes kvalitet, hvem som er mottaker av opplysningene, og hvordan mottakeren antas å bruke dem
- utleverte opplysninger forventes å bli forsvarlig sikkerhetsmessig behandlet.
§ 10-2 fastsetter når Etterretningstjenesten kan gi etterretningsinformasjon videre til andre norske myndigheter. Regelen stiller opp flere vilkår som må være oppfylt samtidig. Utleveringen må enten tjene et etterretningsformål eller være nødvendig for at mottakeren skal kunne løse sine oppgaver, eller for å hindre at noen driver virksomhet på en uforsvarlig måte. Har opplysningene opprinnelig kommet fra en tredjepart, kan de bare gis videre dersom denne har samtykket. Gjelder det personopplysninger, må utleveringen også følge reglene i kapittel 9 om personvern, og den må stå i et rimelig forhold til formålet, se § 5-4. Til sist stiller loven krav om at opplysningene er av god nok kvalitet, at mottakeren er egnet, og at opplysningene forventes håndtert sikkerhetsmessig forsvarlig hos den som får dem.
Loven stiller også krav utover selve utleveringsvilkårene. Skal mottakeren bruke opplysningene til å hente inn mer informasjon eller sette i verk tiltak på vegne av Etterretningstjenesten, kan dette bare skje innenfor det tjenesten selv kunne gjort. Det innebærer at et samarbeid ikke kan brukes til å omgå de grensene som ellers gjelder for tjenestens egen innhenting. Videre skal enhver utlevering dokumenteres, slik at det i ettertid er mulig å spore hva som ble gitt ut, til hvem og hvorfor - det som loven kaller notoritet. Bestemmelsen gjelder likevel ikke når informasjon gis til EOS-utvalget eller andre kontrollorganer; slik informasjonsflyt reguleres av kontrollreglene, ikke av § 10-2.
§ 10-2 er selve grunnvilkåret som flere andre bestemmelser i kapittel 10 bygger videre på. § 10-1 slår fast at slikt samarbeid skal finne sted, mens § 10-2 setter grensene for det. § 10-3 om utlevering til utenlandske myndigheter viser tilbake til vilkårene i § 10-2 og legger til egne krav om nasjonal kontroll. § 10-4 om overskuddsinformasjon bruker de samme vilkårene når slik informasjon skal deles med norske myndigheter. Motsatt vei reguleres av § 10-5, som gjelder når andre norske myndigheter gir informasjon til Etterretningstjenesten. § 10-6 og § 10-7 gjelder egne situasjoner, henholdsvis formidling på vegne av andre myndigheter og bistand til politiet.
- § 5-4Forholdsmessighet ved innhenting
- § 10-1Samarbeid mellom Etterretningstjenesten og andre myndigheter
- § 10-3Utlevering av etterretningsinformasjon til utenlandske myndigheter
- § 10-4Utlevering av overskuddsinformasjon
- § 10-5Utlevering av informasjon til Etterretningstjenesten