§ 4-2. Utenlandsforbindelser: konsesjon for kraftlinjer til utlandet
- Å eie eller drive en utenlandsforbindelse krever egen konsesjon fra departementet.
- Hovedregelen er at bare den systemansvarlige, eller foretak den kontrollerer, kan få konsesjon.
- Enklere regler gjelder for havbaserte forbindelser over sokkelgrensen og mindre forbindelser i grenseområder.
- Reguleringsmyndigheten avgjør vilkårene for tilgang.
§ 4-2. Utenlandsforbindelser
- fastsette eller godkjenne vilkår for tilgang til forbindelsen, eller
- fastsette eller godkjenne metoder for å fastsette vilkår som nevnt i bokstav a.
Paragrafen gjelder kraftlinjer og kabler som binder det norske strømnettet til nettet i et annet land. Slike forbindelser kalles utenlandsforbindelser. Den som skal eie eller drive en slik forbindelse, må ha en egen tillatelse fra departementet. Tillatelsen kalles konsesjon. Kravet kommer i tillegg til den vanlige konsesjonsplikten for kraftanlegg i § 3-1, som sier at anlegg for å produsere, omforme, overføre og fordele strøm ikke kan bygges eller drives uten tillatelse.
Hovedregelen er at bare den systemansvarlige kan få konsesjonen. Det er aktøren som etter § 6-1 har oppgaven med å holde produksjon og bruk av kraft i balanse til enhver tid, og som må ta hensyn til kraftutvekslingen med utlandet. Foretak som den systemansvarlige har bestemmende innflytelse over, kan også få konsesjon.
Når departementet vurderer om konsesjon skal gis, teller tre ting. Det første er om prosjektet lønner seg for samfunnet som helhet (samfunnsøkonomisk lønnsomhet). Det andre er hvordan det står i forhold til eventuelle andre prosjekter som konkurrerer med det. Det tredje er at vurderingen skal være åpen og uten forskjellsbehandling. Konsesjonen kan også inneholde vilkår for hvordan forbindelsen brukes til handel, og andre vilkår som allmenne hensyn krever. EØS-avtalens regler om krafthandel over landegrenser må være oppfylt.
Det finnes to unntak fra hovedregelen. Det første gjelder forbindelser som er koblet til anlegg til havs, enten for å produsere eller bruke strøm, og som går over sokkelgrensen mellom Norge og en annen stat. Det andre gjelder mindre forbindelser under transmisjonsnettsnivå i grenseområder. I begge tilfeller kan også andre enn den systemansvarlige få konsesjon. Vurderingen kan gjøres enklere, og vilkårene kan tilpasses måten forbindelsen brukes på i det aktuelle området.
Konsesjonen er ikke slutten på reguleringen. Er den gitt, skal reguleringsmyndigheten ved enkeltvedtak (en individuell avgjørelse) avgjøre eller godkjenne hvilke vilkår som gjelder for å få tilgang til forbindelsen. Alternativt godkjenner den metodene som vilkårene utarbeides etter. Myndigheten må holde seg innenfor rammene i konsesjonen. Systemansvaret i § 6-1 peker til denne paragrafen: der står det at reguleringsmyndigheten ved enkeltvedtak også avgjør vilkår om for eksempel kapasitetstildeling og håndtering av flaskehalser i overføringsnettet, blant annet for utenlandsforbindelser etter § 4-2. For selve omsetningen av strøm kreves det derimot konsesjon fra reguleringsmyndigheten, se § 4-1.