§ 17-2. Vederlag for frekvenser, numre og navn
- Det kan kreves vederlag for tilgang til frekvenser, numre, navn og adresser.
- Vederlaget kan fastsettes ved vedtak eller gjennom auksjon eller annen konkurranse.
- For frekvenser bør vederlag først kreves når de kan tas i bruk.
- Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 17-2. Vederlag
Paragrafen lar staten ta betalt for tilgang til knappe ressurser, nærmere bestemt frekvenser, numre, navn og adresser. Hensikten er å fremme effektiv bruk. Vederlaget kan settes ved vedtak. Alternativt kan ressursene fordeles gjennom auksjon eller en annen konkurranse, slik at markedet avgjør prisen.
For frekvenser sier loven mer. Vederlaget kan blant annet fastsettes når en tillatelse tildeles, forlenges eller fornyes. Reglene om slike tillatelser står i flere paragrafer. Tillatelse er et krav for å bruke frekvenser (§ 11-2). Departementet kan i noen tilfeller tildele direkte til allmennyttige formål som nød- og beredskapstjeneste (§ 11-4). Tillatelser til trådløse bredbåndstjenester har lang varighet, og forlengelse vurderes i god tid (§ 11-8). Fornyelse av harmoniserte frekvenser vurderes etter åpne og like prosedyrer (§ 11-9).
Når vederlaget skal settes, skal myndighetene ta hensyn til hva ressursen er verdt og hva vilkårene for bruken koster. Loven sier også at vederlag for frekvenser først bør kreves inn når frekvensene kan tas i bruk.
Krav om vederlag er tvangsgrunnlag for utlegg, så det kan inndrives uten dom. Departementet kan gi forskrift om vederlag, blant annet om hvordan innkrevingen skal skje. Betaling av gebyr og avgift etter § 17-1 og § 17-2 har også en sammenheng med tillatelsene. Departementet kan avslå en søknad om frekvenstillatelse hvis søkeren ikke har betalt slike krav, ifølge § 11-2. Paragrafen skiller seg fra § 17-1, der sektoravgiften dekker kostnadene til myndighetene.