§ 17-1. Sektoravgift og gebyr i ekombransjen
- Nkom og andre myndigheter kan kreve sektoravgift og gebyr for å dekke sine kostnader.
- Avgiften kan ramme tilbydere, utstyrsaktører, datasenteroperatører og andre som loven regulerer.
- Budsjettet til Nkom skal offentliggjøres hvert år.
- Pålegget er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 17-1. Sektoravgift og gebyr
Paragrafen lar Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) og andre myndigheter etter loven ta betalt for arbeidet sitt. Sektoravgift og gebyr skal dekke kostnadene ved forvaltningsoppgaver. Det gjelder både arbeidet etter ekomloven og oppgavene som sektormyndighet for elektronisk kommunikasjon og datasentre etter sikkerhetsloven.
Kretsen som kan pålegges å betale, er vid. Den omfatter tilbydere av nett og tjenester og virksomheter som tilbyr utstyr. Den omfatter også dem som får tilgang til ressurser som frekvenser og numre, og datasenteroperatører. Andre som reguleres av loven eller sikkerhetsloven kan også rammes. Eksempel: en tilbyder som har fått tildelt en frekvens, kan få pålegg om avgift, selv om selskapet ikke leverer utstyr.
Avgiftene skal dekke relevante kostnader for myndighetene, og ikke mer. Et pålegg om sektoravgift eller gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Da kan kravet inndrives uten at det først må avgjøres av en domstol.
Retten til å kreve inn eller pålegge avgifter kan delegeres, altså overlates, til private. Det bygger på § 1-4. Der kan departementet gi forskrift om at Nkom, andre offentlige organer eller private skal ha myndighet etter loven. Departementet kan også gi forskrift om sektoravgift og gebyr, blant annet om unntak fra betalingsplikten.
Sammenhengen med neste paragraf er viktig. Sektoravgiften dekker myndighetenes kostnader. Vederlag etter § 17-2 er noe annet og gjelder betaling for tilgang til frekvenser, numre, navn og adresser. Paragrafene om tillatelse til bruk av frekvenser (§ 11-2) og om tilbakekall (§ 15-6) viser hit.