§ 1-4. Forskrifter om særlige former for eiendomsmegling
- Departementet kan lage forskrifter med tilpassede regler og unntak for fem typer meglervirksomhet.
- Områdene er boligbyggelag, leiekontrakter, eiendom uten bolig- eller fritidsbruk, eiendom i utlandet og visse avtaler og rettigheter om erverv.
- Reglene står i forskrift, ikke i selve paragrafen.
- Forskriftsadgangen er noe annet enn § 1-3, der partene selv kan fravike enkelte regler.
§ 1-4. Forskrifter om visse former for eiendomsmeglingsvirksomhet
Paragrafen gir departementet myndighet til å lage forskrifter med særregler for fem typer meglervirksomhet. I alle fem tilfellene kan departementet både utfylle loven og gjøre unntak fra den. De fem områdene er virksomhet drevet av boligbyggelag, virksomhet knyttet til leiekontrakter til fast eiendom, og virksomhet knyttet til eiendom som verken helt eller delvis kan brukes som bolig eller fritidsbolig. I tillegg gjelder det omsetning av eiendom utenfor Norge og omsetning av avtaler om å erverve fast eiendom, av visse atkomstdokumenter og av deltidsbruksrett. For de to siste områdene kan departementet dessuten fastsette egne, særskilte regler.
Hjemlene lar departementet tilpasse loven på felt der de vanlige reglene passer dårlig. Selve tilpasningene står i forskrifter, ikke i loven. Hva som faktisk er fastsatt, framgår ikke av denne paragrafen, så den som vil vite om en bestemt type virksomhet har egne regler, må se i forskriftene.
Paragrafen må leses sammen med § 1-2 om virkeområde. Den viser til to av oppramsingene der: atkomstdokumenter er nevnt i annet ledd nr. 3, og deltidsbruksrett i annet ledd nr. 5. Forskriftsområdet om eiendom uten bolig- eller fritidsbruk har en parallell i § 1-2 femte ledd, der konserninterne tjenester er unntatt for slik eiendom. Paragrafen skiller seg også fra § 1-3. Der er det partene som kan avtale seg bort fra enkelte regler utenfor forbrukerforhold. Etter § 1-4 er det departementet som setter reglene til side ved forskrift.
Eksempel: Et boligbyggelag driver meglingsvirksomhet. Departementet kan da fastsette forskrift som gjør at noen av lovens vanlige regler ikke gjelder for akkurat denne virksomheten, eller at egne regler gjelder i stedet.