§ 51. Konsulretten: norsk domstol i utlandet

Paragrafen handler om konsulretten, som er en norsk domstol i utlandet. Retten ledes av to slags personer: en utsendt ansatt i utenrikstjenesten og en norsk honorær representant. Honorær betyr at vedkommende har et verv uten å være fast ansatt. Felles for begge er at departementet må ha gitt dem myndighet til å lede retten.

Til rettsmøtene i konsulretten skal det kalles inn et rettsvitne, altså en person som overværer møtet. Krever saken særlig fagkunnskap, kan retten i tillegg kalle inn ett eller to sakkyndige rettsvitner. Dette siste er en mulighet og ikke en plikt. Kongen gir nærmere regler om hvordan konsulretten skal fungere, så detaljene finnes utenfor selve loven.

Konsulretten spiller også en rolle når bevis må hentes inn i utlandet. Etter § 50 kan bevisopptak gjøres av en norsk konsulrett hvis den fremmede staten tillater det. Bevis som er tatt opp på denne måten, står på lik linje med bevis fra norske domstoler. Det er en annen vei enn den § 47 beskriver, der en norsk rett ber en utenlandsk myndighet om å ta opp bevis. En slik anmodning skrives av retten selv, eller av rettens leder hvis retten har flere medlemmer, og sendes gjennom det aktuelle departementet, jf. § 48.

Paragrafen står i kapitlet om rettsanmodninger. Nabobestemmelsene viser at konsulretten er en del av et større system for samarbeid over landegrensene. Anmodninger fra utenlandske domstoler skal som utgangspunkt gå gjennom det norske regjeringsdepartementet (§ 46), og § 48a regulerer anmodninger som trengs for tvangsfullbyrdelse i en annen stat.