§ 47. Bevisopptak ved utenlandsk myndighet
- Retten kan beslutte at bevis skal søkes tatt opp av utenlandsk myndighet.
- Uten en sak for retten avgjør tingretten der søkeren bor eller det er verneting.
- Motparten, eller i straffesaker påtalemyndigheten, siktede og forsvareren, skal få uttale seg først.
- Den som begjærer bevisopptaket, må stille sikkerhet for kostnadene hvis retten krever det.
§ 47
Paragrafen gjelder når en norsk sak trenger at en utenlandsk myndighet tar opp bevis. Retten som har saken, kan beslutte at bevisopptaket skal søkes gjort i utlandet. Er saken ennå ikke brakt inn for en rett, kan tingretten avgjøre det etter søknad. Det er tingretten der søkeren bor, eller tingretten på et sted som er verneting (rettslig hjemsted) for saken.
Før retten treffer beslutningen, må den la de andre få uttale seg. I sivile tvister er det motparten. I straffesaker er det påtalemyndigheten, siktede og en oppnevnt forsvarer. Den som ber om bevisopptaket, må stille sikkerhet for kostnadene hvis retten krever det. I straffesaker gjelder i tillegg utleveringsloven, som paragrafen viser til.
Paragraf 43 gir domstolene rett til å ta opp nødvendige bevis selv. Paragraf 47 gjelder når beviset må tas opp av utenlandsk myndighet. Hvordan anmodningen utformes og sendes, står i § 48. Der er det retten selv, eller rettens leder hvis retten har flere medlemmer, som utferdiger den, og den sendes via departementet. Ifølge § 49 kan Kongen gi regler om anmodninger til utlandet i andre tilfeller enn de § 47 gjelder. Paragraf 50 åpner for at bevis kan tas opp ved norsk konsulrett i utlandet, og disse bevisene likestilles med bevis tatt opp ved norske domstoler.
Eksempel: I en straffesak vil retten ha bevis tatt opp av en utenlandsk myndighet. Retten må først la påtalemyndigheten, siktede og forsvareren si sin mening. Den kan også kreve at den som ber om opptaket, stiller sikkerhet for kostnadene.