§ 48. Utforming og sending av anmodning om bevisopptak i utlandet
- Retten utferdiger anmodningen selv, eller rettens leder hvis retten har flere medlemmer.
- Anmodningen skal ha en kort framstilling av saken og si nøyaktig hva som ønskes gjort.
- Retten bør be om norske formregler når de gir særlig trygghet, og motparten bør få ivareta sine interesser.
- Bevisopptaket regnes som feilfritt hvis enten utenlandsk eller norsk form er fulgt.
§ 48
Paragrafen sier hvordan en norsk anmodning om bevisopptak i utlandet skal utformes og sendes, når retten har besluttet det etter § 47. Retten utferdiger anmodningen selv. Har retten flere medlemmer, er det rettens leder som gjør det. Den sendes normalt via departementet, men Kongen kan ha bestemt noe annet, og en avtale med en annen stat kan gi en annen vei.
Anmodningen har krav til innhold. Den skal ha en kort framstilling av saken og angi nøyaktig hva som ønskes gjort. Mener retten at norske formregler gir særlig trygghet, bør den be om at de følges, hvis det er adgang til det. Motparten bør særlig få ivareta sine interesser slik norsk lov tilsier. Utover dette gjelder avtaler med fremmede stater og regler Kongen har gitt.
Siste ledd handler om hva som skjer med selve beviset. Bevisopptak i utlandet regnes som feilfritt hvis enten den utenlandske rettens eller den norske rettens former er fulgt. Beviset kan altså ikke angripes som feilaktig bare fordi den utenlandske myndigheten fulgte sine egne former.
Paragraf 47 avgjør om retten skal be om bevisopptak i utlandet, og § 48 sier hvordan anmodningen utformes. Paragraf 46 gjelder motsatt retning, nemlig anmodninger fra utlandet til norske domstoler. Paragraf 48a gjelder rettsanmodning fra en norsk domstol når tvangsfullbyrdelse skal skje i en annen stat, og da utgår anmodningen fra retten som avgjorde saken i første instans. Paragraf 50 lar bevisopptak i utlandet skje ved norsk konsulrett.