§ 118. Kjennelse om utelukking av dommer eller tjenestemann
- Utelukking avgjøres ved kjennelse, for hver dommer for seg.
- Retten kan utelukke uten å høre partene, men den det gjelder bør bes om en erklæring.
- Retten undersøker selv, kan be en part sannsynliggjøre grunnen og kan holde rettsmøte om saken.
§ 118
Paragrafen sier hvordan retten skal ta stilling til om en dommer eller en annen tjenestemann må utelukkes. Formen er kjennelse, altså en rettsavgjørelse med begrunnelse. Kjennelse brukes både når utelukking besluttes, og når en parts krav om utelukking avvises. Gjelder spørsmålet flere dommere, må retten ta stilling til hver enkelt for seg.
Retten trenger ikke høre partene før den utelukker noen. Den det gjelder bør likevel så langt det lar seg gjøre bli bedt om å uttale seg. Trenger en utelukkelsesgrunn nærmere avklaring, er det retten selv som må ta initiativ til å undersøke. Gjelder grunnen andre forhold som kan svekke tilliten til dommerens uhildethet (se § 108), kan retten be parten som påberoper seg grunnen om å forklare seg nærmere og gjøre den sannsynlig på en måte retten godtar. Retten kan også holde eget rettsmøte om spørsmålet hvis den mener det er påkrevd.
Paragrafen bygger videre på § 116 og § 117. Den første sier at en dommer ikke selv skal avgjøre om han er ugild hvis retten kan settes uten ham. Den andre åpner for å ta spørsmålet før selve rettsmøtet. Etter at kjennelsen er avsagt, får § 119 og § 120 betydning. Paragraf 119 lar en overordnet domstol flytte saken til en annen domstol når en part vil at nesten hele domstolen skal tre til side, og den avgjørelsen kan ikke angripes. Paragraf 120 gir den som skal oppnevne erstatter for den utelukkede, adgang til å anke en utelukkelseskjennelse med oppsettende virkning hvis den mener utelukkingen savner grunn. Etter § 121 skal tjenestemannen i slike situasjoner bare gjøre det som ikke kan vente uten store ulemper.