§ 6 — Rett til informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler

Denne paragrafen dekker hele forløpet i tre atskilte rettigheter — før, under og etter en beslutning om abort — og den gir formålsparagrafens krav om saklig og balansert informasjon et konkret, praktisk innhold å fylles med.

Den første rettigheten gjelder i vurderingsfasen, altså før noen beslutning er tatt: retten til veiledning i valget mellom å bære svangerskapet frem eller avslutte det, samt informasjon om offentlige støtteordninger og tjenestetilbud som er relevante uansett hvilken vei valget faller. Dette siste er lett å overse, men har stor praktisk vekt: en gravid som nøler med å fullføre svangerskapet fordi bolig, økonomi eller andre sider av livssituasjonen skaper usikkerhet, har krav på å bli gjort kjent med de støtteordningene som finnes — veiledningen skal ikke trekke i én retning alene.

Den andre rettigheten inntrer etter at valget er tatt, men før selve inngrepet finner sted: rett til informasjon om hva aborten innebærer rent medisinsk. Dette ligger nær opp til det alminnelige kravet om informert samtykke som gjelder for helsehjelp generelt, tilpasset denne konkrete situasjonen.

Den tredje rettigheten gjelder etter at inngrepet er gjennomført: adgang til oppfølgingssamtaler for den som har vært gjennom en abort. Loven fastsetter ikke et bestemt antall samtaler eller et fast tidsrom for dette, men selve plikten til å ha et slikt tilbud tilgjengelig er lagt til kommunene og de regionale helseforetakene i § 23, som samtidig presiserer at all informasjon og veiledning skal være saklig og balansert.

Sett under ett tegner paragrafen et bilde av abort ikke som et isolert inngrep, men som en prosess med et før og et etter, der den gravide har krav på oppfølging gjennom hele løpet — ikke bare i selve behandlingsøyeblikket.

I praksis fordeler disse tre rettighetene seg gjerne på ulike deler av helsetjenesten. Den innledende veiledningen gis ofte av fastlege, helsestasjon for ungdom eller gynekologisk poliklinikk, mens selve inngrepet og den umiddelbare informasjonen rundt det som regel skjer i spesialisthelsetjenesten. Oppfølgingssamtalene i etterkant kan dekke mer enn det rent fysiske forløpet — mange opplever behov for å snakke om de følelsesmessige sidene ved å ha tatt et slikt valg, og loven stenger ikke for at oppfølgingen også favner dette, selv om ordlyden ikke går i detalj om samtalenes innhold. Nettopp fordi loven ikke låser fast verken antall samtaler eller hvem som skal gjennomføre dem, er det opp til lokal praksis å fylle denne rammen med et reelt og tilgjengelig tilbud.

Det er heller ikke noe i veien for at flere av disse rettighetene benyttes samtidig eller om hverandre — en gravid som fortsatt er usikker på valget, kan for eksempel motta både generell veiledning om alternativene og mer spesifikk informasjon om selve inngrepet parallelt, dersom det er det hun har behov for. Loven låser ikke rettighetene til en bestemt rekkefølge, selv om de er beskrevet kronologisk i lovteksten — det avgjørende er at alle tre er reelt tilgjengelige gjennom hele forløpet, uansett hvor i prosessen den enkelte befinner seg.

• Retten omfatter tre faser: veiledning i vurderingsfasen, informasjon før inngrepet, og oppfølgingssamtaler etterpå.
• Veiledningen før beslutningen skal også opplyse om støtteordninger dersom svangerskapet fullføres.
• Kommunene og de regionale helseforetakene har ansvaret for at tilbudet faktisk finnes, jf. § 23.