§ 7 — Krav om abort

Regelen i denne paragrafen er enkel å formulere, men den er selve grunnmuren kapittel 3 hviler på: det er den gravide selv, og ingen andre, som skal fremme ønsket om abort. Verken partner, foreldre eller behandlende lege kan tre inn og kreve inngrepet på vegne av en voksen person med full beslutningsevne. Dette utgangspunktet om personlig, ufravikelig medbestemmelse er en direkte forlengelse av formålsparagrafens vekt på selvbestemmelse, og det er nettopp dette utgangspunktet §§ 8 og 9 gjør avgrensede unntak fra — for gravide under 16 år og for gravide uten beslutningsevne.

Andre ledd legger en aktiv bistandsplikt på helsepersonell: der det er behov for det, skal den gravide få skreddersydd hjelp til å formidle ønsket sitt. Dette er langt fra en formalitet. Retten til selv å be om abort er verdiløs i praksis dersom vedkommende ikke får hjelp til å forstå eller uttrykke den. Bestemmelsen fanger typisk opp situasjoner med språkbarrierer, nedsatt funksjonsevne, lese- og skrivevansker eller annen sårbarhet som kan gjøre veien fra ønske til formell henvendelse vanskeligere enn den burde være. Ordet «skreddersydd» signaliserer dessuten at bistanden skal tilpasses den enkeltes situasjon, ikke følge én fast mal for alle.

Loven regulerer ikke hvilken form selve henvendelsen må ha — om den må være skriftlig, muntlig, eller rettet mot en bestemt instans — og overlater dette til praktisk gjennomføring ute i tjenesten. Det rettslig interessante spørsmålet paragrafen svarer på, er hvem som har myndighet til å be om inngrepet, ikke hvordan selve henvendelsen praktisk formidles.

Sammenhengen med resten av loven er tydelig: for et ønske om selvbestemt abort innenfor uke 18 kreves det ingen ytterligere godkjenning fra noen andre enn den gravide selv, mens saker som havner hos en abortnemnd etter uke 18, bygger direkte videre på nettopp dette samme ønsket.

I det praktiske livet er terskelen for å sette frem et ønske innenfor uke 18 lav: som regel er det tilstrekkelig å ta kontakt med fastlege, en gynekologisk poliklinikk eller i noen tilfeller direkte med sykehuset, uten at det kreves noen forutgående henvisning eller godkjenning fra andre. Det er nettopp denne enkelheten paragrafen er ment å understreke rettslig — ønsket trenger ingen «medunderskrift» fra noen annen part for å være gyldig. Situasjonen endrer seg først når svangerskapet har passert uke 18 og saken må vurderes av en abortnemnd; selv da er det fortsatt den gravides eget, opprinnelige ønske som er utgangspunktet nemnda skal ta stilling til, ikke et nytt krav som må fremsettes på nytt for anledningen.

Det kan også nevnes at selve ordet «krav» i lovteksten ikke skal forstås som noe formelt eller byråkratisk klingende — i dagligtale er det mer treffende å tenke på det som et uttrykt ønske. Formuleringen er hentet fra forvaltningsrettslig terminologi, der «krav» rett og slett betegner en henvendelse som utløser en saksbehandlingsplikt hos mottakeren, ikke et krav i betydningen noe som må begrunnes tungt for å bli tatt til følge.

• Det er den gravide selv som skal fremme ønsket om abort, ikke partner, foreldre eller andre — med mindre §§ 8 eller 9 gir unntak.
• Helsepersonell har plikt til å gi skreddersydd hjelp til å formidle ønsket der det er behov for det.
• Paragrafen svarer på hvem som har myndighet til å be om abort, ikke hvordan saksbehandlingen deretter foregår.