§ 5 — Nødssituasjoner

Paragrafen er blant de korteste i loven, men den fungerer som en sikkerhetsventil for hele regelverket. Der svangerskapet setter den gravides liv eller helse i umiddelbar og alvorlig fare, kan inngrepet skje uten å ta hensyn til noen av de andre bestemmelsene i loven — verken ukegrensene, kravet om nemndbehandling eller den ellers ufravikelige grensen ved uke 22 kommer i veien.

Tankegangen kjenner vi igjen fra nødrettsprinsipper i norsk rett for øvrig, blant annet fra strafferetten: når en akutt trussel mot liv eller helse gjør at ordinære saksbehandlingsregler ville koste dyrebar tid, må de formelle kravene vike for behovet for å handle umiddelbart. I abortlovens sammenheng betyr det at helsepersonell i en akuttsituasjon kan gripe inn på stedet for å avverge livsfare eller alvorlig helseskade, uten først å innhente en tillatelse som normalt ville tatt tid å samle inn fra en fulltallig nemnd.

Terskelen er lagt høyt med hensikt. «Akutt og alvorlig fare» er noe kvalitativt annet, og mer prekært, enn de helsehensynene som ellers kan begrunne en ordinær nemndtillatelse etter § 3 andre ledd. Bestemmelsen skal ikke fungere som en snarvei eller et alternativ til den vanlige prosessen, men utelukkende dekke de sjeldne tilfellene der selve tidsbruken i en ordinær behandling i seg selv ville utgjøre en fare.

I det praktiske sykehushverdagen vil paragrafen først og fremst komme til anvendelse for helsepersonell midt i en akuttmedisinsk situasjon, og den understreker samtidig at hele systemet med ukegrenser og nemndbehandling aldri er tenkt å stå i veien for å redde liv når det virkelig haster.

Bestemmelsen har en klar parallell i helsepersonelloven, som pålegger enhver som yter helsehjelp en generell plikt til å gi øyeblikkelig hjelp der det er påtrengende nødvendig. § 5 kan sees som en presisering av denne alminnelige plikten, tilpasset nettopp abortlovens system. Typiske eksempler fra klinisk praksis der bestemmelsen kan komme til anvendelse, er alvorlige komplikasjoner som en rask forverring av svangerskapsforgiftning eller en infeksjon som truer med å bli livstruende — tilstander der timer, ikke dager, kan avgjøre utfallet. I slike situasjoner er det ikke tvil om at helsepersonell skal handle først og dokumentere i etterkant, ikke omvendt.

Det er en glidende overgang mellom denne bestemmelsen og de ordinære nemndreglene i § 3, ikke et skarpt skille. Er faren alvorlig, men ikke fullt så akutt at ordinær nemndbehandling ville vært uforsvarlig tidkrevende, er det § 3 og den ordinære prosessen — eventuelt med den forenklede behandlingen i § 13 tredje ledd der grunnlaget er en alvorlig fostertilstand — som gjelder. § 5 er forbeholdt de tilfellene der selv den forenklede nemndprosessen ville tatt for lang tid målt mot hvor raskt faren utvikler seg. Denne gradvise overgangen betyr i praksis at helsepersonell må gjøre en løpende vurdering av hastegrad, ikke bare slå fast om en gitt sak i utgangspunktet faller inn under den ene eller den andre bestemmelsen.

• Der svangerskapet skaper akutt og alvorlig fare for liv eller helse hos den gravide, kan inngrepet skje uten hensyn til lovens øvrige regler.
• Verken ukegrenser, nemndkrav eller den absolutte grensen ved uke 22 kommer til anvendelse i en slik situasjon.
• Terskelen er høy, og bestemmelsen er ment for reelle akuttilfeller, ikke som en generell snarvei.