§ 26 — Forholdet til forvaltningsloven

Paragrafen er kort, men den trekker inn hele det alminnelige forvaltningsrettslige regelverket som bakgrunnsrett for nemndenes virksomhet, med mindre abortloven selv har en særregel som går foran. Standardløsningen er altså at forvaltningsloven fyller ut der abortloven tier.

I praksis betyr dette at spørsmål abortloven ikke uttrykkelig tar stilling til selv, løses etter forvaltningslovens alminnelige regelverk. Dit hører blant annet reglene om habilitet — om et nemndmedlem kan delta i behandlingen av en konkret sak dersom vedkommende har en tilknytning til saken eller partene som gjør upartiskheten tvilsom — og øvrige generelle saksbehandlingsprinsipper som ikke har fått en særskilt regulering i selve abortloven.

Samtidig må man huske at abortloven flere steder gjør nettopp det forbeholdet åpner for: gir egne regler som går foran forvaltningslovens ordinære system. Det gjelder blant annet den automatiske overprøvingsordningen, som er en helt annen mekanisme enn forvaltningslovens system der parten selv normalt må klage aktivt, og de strenge kravene til fremdrift som er mer spesifikt begrunnet enn forvaltningslovens generelle prinsipper om dette. Der abortloven har egne løsninger, går disse foran; der den ikke har det, tetter forvaltningsloven de hullene som ellers ville stått åpne.

Et konkret eksempel på hvor dette samspillet får betydning, er reglene om partsinnsyn — altså retten en part i en forvaltningssak normalt har til å se sakens dokumenter. Abortloven har ingen egen bestemmelse om dette, og da er det forvaltningslovens alminnelige regler om innsyn for parten som fyller tomrommet, med de begrensningene som ellers gjelder blant annet av hensyn til andres personvern. På samme måte er det forvaltningslovens regler, ikke abortlovens egne, som typisk vil avgjøre andre praktiske spørsmål loven selv ikke har tatt uttrykkelig stilling til — nettopp fordi lovgiver har valgt å bruke abortlovens plass på det som er særegent for abortsaker, og latt det generelle forvaltningsrettslige rammeverket ta seg av resten.

Dette samspillet mellom en spesiallov og den alminnelige forvaltningsloven er for øvrig en gjennomgående lovgivningsteknikk i norsk rett, ikke noe særegent for abortloven. De aller fleste spesiallover som oppretter egne forvaltningsorganer, følger samme mønster: loven selv regulerer det som er unikt for akkurat dette saksfeltet, mens forvaltningsloven dekker det generelle skjelettet — habilitet, veiledningsplikt, underretning om rett til å la seg bistå av fullmektig, og lignende. For den som først og fremst er interessert i sin egen sak, er det praktiske rådet enkelt: abortlovens egne bestemmelser bør leses først, siden de går foran, men der loven er taus, er det verdt å sjekke om forvaltningslovens alminnelige regler gir svar, fremfor å anta at spørsmålet ikke er regulert i det hele tatt. Dette gjør forvaltningsloven til en nyttig, om enn ofte oversett, del av verktøykassen for alle som skal sette seg grundig inn i en konkret abortsak. Et fullstendig svar på et konkret prosessuelt spørsmål finnes dermed ofte i skjæringspunktet mellom de to lovene, ikke i noen av dem alene.

• Forvaltningsloven gjelder som bakgrunnsrett for nemndene, med mindre abortloven har egne særregler.
• Dette sikrer blant annet at forvaltningslovens habilitetsregler kommer til anvendelse på nemndmedlemmene.
• Der abortloven har særregler — som den automatiske overprøvingsordningen — går disse foran forvaltningslovens ordinære system.