Forskrift om stevnevitners, politiansattes og fengselstjenestemenns utførelse av forkynnelser.

I. Om forsikring.

§ 1.

Den som er antatt som stevnevidne og tidligere ikke har avlagt ed eller forsikring som stevnevidne skal før han begynner å gjøre tjeneste gi forsikring om, at han samvittighetsfullt vil opfylle sine plikter som stevnevidne og at han vil bevidne den rene sannhet om de forkynnelser som blir overdratt ham. Dette gjelder også de ansatte i politiet og fengselstjenestemenn som det blir overdratt å utføre forkynnelser.

§ 2.

Forsikringen avgis muntlig i rettsmøte til tingretten. Høyesteretts stevnevitner avgir forsikring ved Oslo tingrett.

Før forsikringen blir avgitt skal dommeren ha forvisset sig om at stevnevidnet har et avtrykk av disse forskrifter og at han kjenner de regler som gjelder om forkynnelser og de plikter stevnevidnet har.

Endret ved forskrift 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003).

II. Almindelige forskrifter om forkynnelser.

§ 3.

Hvert hovedstevnevitne skal føre en journal, enten papir- eller edb-basert, som fastsatt av Justisdepartementet. Ethvert skrift som kommer til forkynnelse, føres inn i journalen og gis et nummer. Nummerrekken begynner med tallet 1 ved hvert årsskifte.

Journalen godkjennes av tingrettens formann som også har tilsyn med at den blir ført riktig. Den skal forelegges formannen til ettersyn minst en gang årlig.

For Høyesteretts stevnevitner, politiets ansatte og fengslenes tjenestemenn godkjennes og etterses journaler av henholdsvis Høyesteretts direktør, politimesteren og fengselsdirektøren.

Departementet kan gi nærmere bestemmelser om lagring av journalen.

Endret ved forskrift 11 okt 2002 nr. 1094 (i kraft 1 jan 2003).

§ 4.

Hvert skrift som kommer til forkynnelse skal straks innføres i journalen. Alle skriftstykker skal forsynes med journalnummer og årstall. På det eksemplar som skal sendes tilbake til rekvirenten skrives også den dato det er mottatt og antallet av de skriftstykker som er mottatt.

§ 5.

Når stevnevidnet mottar noget til forkynnelse, skal han straks undersøke om skriftet lider av nogen mangel som som kan hindre forkynnelsen. Han bør da uten ophold sette sig i forbindelse med den som har forlangt forkynnelsen og søke feilen avhjulpet.

Er det ikke sendt med tilstrekkelig antall eksemplarer eller avskrifter (domstollovens § 160, jfr. § 177), tar stevnevidnet de avskrifter som trenges (lovens § 161). Er de eksemplarer eller avskrifter som er sendt inn ikke bekreftet, skal de bekreftes av stevnevidnet (lovens § 162).

§ 6.

Hovedstevnevidnet bestemmer om en forkynnelse som skal skje ved de alminnelige stevnevidner, blir å utføre av hovedstevnevidnet selv eller av et hjelpestevnevidne.

§ 7.

Forkynnelsen utføres snarest mulig efterat skriftet er mottatt.

Når forkynnelsen er forelagt av en offentlig myndighet og skriftet er påtegnet «Haster», bør forkynnelsen utføres før andre forretninger. Går det mer enn 4 dager mellom mottagelsen og forkynnelsen av stevning i straffesak, skal stevnevitne oppgi grunnen til det i bevidnelsen på skriftet (se § 10) og i journalens rubrikk for anmerkninger. Er det grunn til å anta allerede ved mottakelsen at forkynning i disse tilfeller først vil skje etter 4 dager, skal rekvirenten varsles omgående. Tilsvarende hvis forkynning ikke er skjedd innen 4 dager.

Om forkynnelsen er utført en helligdag eller utenfor almindelig dagtid (lovens § 167), skal grunnen til dette opgis på samme måte.

§ 8.

Forkynnelsen foretas nøiaktig efter reglene i domstolslovens §§ 167-177.

Dersom en utenlandsk domstol eller annen myndighet har anmodet om at forkynnelsen foretas på en særskilt måte, skal anmodningen så vidt mulig etterkommes, såfremt det ikke er forbudt etter norsk rett.

Den som noget skal forkynnes for, skal fortrinnsvis søkes på bosted eller stadig arbeidssted. Uten at det er nødvendig bør forkynnelsen ikke bli foretatt på offentlig gate, forlystelses- eller bevertningssted, eller i det hele tatt på sted eller under forhold da det vil være forbundet med særlig ulempe eller ubehagelighet for vedkommende. Forkynnelsen skal alltid utføres så hensynsfullt som mulig.

§ 9.

Treffes ikke vedkommende personlig og stevnevidnet har valget mellem flere personer som forkynnelsen kan foregå for (lovens §§ 169-171), bør den iverksettes for den som tidligst og sikrest kan gi underretning til vedkommende om forkynnelsen.

Den som forkynnelse på en annens vegne foregår for, skal gjøres bekjent med bestemmelsene i lovens §§ 175 og 212 og gis den nødvendige veiledning om hvad han har å gjøre.

Dersom den som forkynnelse på en annens vegne foregår for, uberettiget nekter å motta forkynnelsen, og fastholder vegringen efterat han er gjort bekjent med ansvaret, skal bemerkning gjøres om det i bevidnelsen på skriftet, (se § 10) og i journalens rubrikk for anmerkninger.

§ 10.

Om forkynnelsen skal stevnevidnet gi bevidnelse således som bestemt i lovens § 177.

Er det sendt med et eksemplar av skriftet som skal sendes tilbake til den som har forlangt forkynnelsen, blir bevidnelsen skrevet på dette eksemplar. Ellers skal stevnevidnet gi bevidnelse i et særskilt skrift. Dette må inneholde en tydelig betegnelse av det skrift som er forkynt, og oplyse hvem det er som har latt forkynnelsen utføre.

Bevidnelsen må være så uttømmende at det av den kan ses, om forkynnelsen er utført på lovlig måte, og om den forkynnelsen gjelder må antas å ha fått underretning om forkynnelsen i betimelig tid. Bevidnelsen skal derfor oplyse:

for hvem, hvor og når (datum og klokkeslett) forkynnelsen er skjedd;
at der til den person som forkynnelsen er foregått for, er levert (eller i tilfelle efterlatt, se lovens § 176) et eksemplar eller en bekreftet avskrift av det forkynte skrift;
alt det som for øvrig er nødvendig til å avgjøre om forkynnelsen er lovlig og til å bedømme om vedkommende rettidig vil få underretning om forkynnelsen.

§ 11.

Når forkynnelsen er skjedd og det nødvendige er innført i journalen, blir skriftet – eller i tilfelle en særskilt bevidnelse om forkynnelsen, se § 177 siste ledd – snarest mulig å sende tilbake til den som har forlangt forkynnelsen, eller til den han måtte ha oppgitt.

Har forkynnelsen ikke kunnet utføres, sendes alle skriftstykker tilbake med bevidnelse om dette. I bevidnelsen gis opplysning om de skritt som har vært foretatt for å utføre forkynnelsen, og om de omstendigheter som det er av interesse å kjenne til bedømmelse av hvordan man bør gå frem for å få utført forkynnelsen.

§ 12.

Alle bevitnelser og bekreftelser skal av stevnevitnet (den politiansatte/fengselstjenestemannen) utferdiges under påberop av avgitt forsikring således:

«Dette bevitnes (bekreftes) i henhold til avgitt forsikring.

N. N.

stevnevitne (politiansatt/fengselsbetjent) i X»

III. Særlige forskrifter om forkynnelser i straffesaker.

§ 13.

1. Dersom et forelegg forkynnes, og siktede treffes personlig, spør stevnevidnet ham om han vedtar forelegget. Vedtar han det, skriver stevnevidnet dette ned i en påtegning på forelegget, føier til tid og sted, leser vedtagelsen op for siktede og skriver under sammen med ham. Vedtas ikke forelegget på stedet, gir stevnevidnet siktede underretning om at vedtagelsen kan skje innen den frist som er satt i forelegget. Vedtagelsen skjer i så fall enten til den myndighet som har utferdiget forelegget eller til lensmannen, enten muntlig eller skriftlig ved påtegning på og tilbakesendelse av det eksemplar som blir levert til siktede.

2. Når en fellende dom forkynnes, blir domfelte avkrevet erklæring om han vedtar dommen. Blir den vedtatt, medunderskriver domfelte bevitnelsen. Vedtas den ikke, skal stevnevitnet tilkjennegi domfelte, at han i tilfelle innen 14 dager har for påtalemyndigheten eller for den rett som har avsagt dommen eller – dersom han er fengslet – for vedkommende fengselsmyndighet å erklære anke. Videre tilkjennegis det domfelte at han hos de nevnte myndigheter eller hos sin forsvarer, om han har hatt noen, kan forlange bistand til å skrive erklæringen, og at han hos forsvareren kan kreve råd om hvorvidt anke bør erklæres (se straffeprosessloven § 310, § 311, § 312, § 313, § 314). Domfelte leveres et eksemplar av «Rettledning til domfelte». At dette er iakttatt, blir å anføre i bevitnelsespåtegningen.

3. Når påtalemyndighetens erklæring om anke forkynnes for tiltalte, skal han gjøres oppmerksom på at en eventuell motanke må erklæres innen 1 uke (straffeprosessloven § 311).

Endret ved forskrift 8 juni 1995 nr. 522.

§ 14.

Ved forkynnelse av vidnestevning for personer som tilkommer reisegodtgjørelse (lov nr. 2 av 21. juli 1916 § 2), gjør stevnevidnet oppmerksom på at vidnet, etter begjæring, kan få forskudd på reisegodtgjørelsen ved å henvende seg til politimesteren i byene eller til lensmannen i landdistriktene (se forskrifter om utbetaling av vitnegodtgjørelse av 25. januar 1954 §§ 1 og 3).

IV. Særlige forskrifter om beskikkelser.

§ 15.

Forlanges en beskikkelse forkynt ved stevnevidne, blir den å utføre i forening med et tilkalt vidne. Blir muntlig svar avgitt, bør dette om mulig straks skrives ned og leses op for den beskikkede, som anmodes om å medunderskrive svaret. Gjør han ikke det, skal det tilkalte vidne alltid medunderskrive bevidnelsespåtegningen.

V.

§ 16.

Justisdepartementet kan gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av disse forskrifter.

§ 17.

Disse forskrifter trer i kraft 1. juli 1927.

Fra samme tid oppheves de forskrifter angående stevnevidners og polititjenestemenns edfestelse og plikter med hensyn til forkynnelse m.m., som er fastsatt ved kongelig resolusjon av 12. desember 1892.

Tekst: Lovdata (offentleg eigedom, jf. åndsverkloven § 14), gjengitt uendret per siste tilgjengelige versjon. Rettsregels lovkommentarer er tydelig merket og er våre egne.