Vitner i barnefordelingssaken: hvem bør du be om å vitne?
«Vitner barnefordeling» googler Hallvard kvelden etter det saksforberedende møtet, der dommeren spurte rett ut om han hadde noen å føre som vitne. Svaret han kom fram til, er det samme som gjelder for de fleste: familie og nære venner har sjelden stor tyngde alene, fordi de naturlig står på din side uansett. Fagfolk som kjenner barnets hverdag uten å ha noen egeninteresse i utfallet, som ansatte i barnehage, skole eller helsestasjon, veier normalt tyngre, nettopp fordi de observerer uten å ha noe å vinne på hvordan saken ender.
Hallvard hadde en lang liste i hodet. Moren sin, søsteren sin, to naboer og en bestevenn som alle kunne bekrefte at han var en god far. Det dommeren egentlig lurte på, var noe helt annet.
Familie og venner sjelden avgjør noe alene
Et vitne som er glad i deg, forteller sjelden noe retten ikke allerede regner med. Dommeren vet at foreldrene dine mener du er en god forelder, og trenger ikke et vitnemål for å bekrefte det hun uansett antar. Det betyr ikke at slike vitner er verdiløse, men vekten de tillegges er begrenset til akkurat det de faktisk har observert selv, ikke deres generelle inntrykk av deg som person.
Er det derimot noe konkret en nær venn faktisk har sett, som en bestemt hendelse med dato og sted, kan det ha verdi selv om vitnet står deg nær. Det som svekker vitnesbyrdet, er vage, generelle karakteristikker uten noe å feste dem til.
Retten er dessuten vant til å høre nesten identiske vitnemål fra begge sider i høykonfliktsaker, der den ene forelderens familie beskriver et mønster, og den andres familie beskriver et helt motsatt mønster om nøyaktig samme periode. Når det skjer, sitter dommeren igjen med to sett med påstander som nuller hverandre ut, ikke med noe hun kan legge vekt på i noen retning.
Fagfolk med egen kunnskap om barnets hverdag veier tyngre
En barnehagelærer som har fulgt barnet gjennom flere år, en lærer som ser hvordan barnet fungerer sosialt og faglig, eller en helsesykepleier som har snakket med familien over tid, har alle noe retten sjelden får fra foreldrene selv: et blikk utenfra, uten stake i utfallet. Slike vitner kan si noe om hvordan barnet faktisk fungerer i hverdagen, ikke bare hvordan hver forelder mener barnet har det hjemme.
Hallvard endte opp med å be barnehagens pedagogiske leder om å vitne, fordi hun kunne si noe konkret om hvordan barnet reagerte etter helger med lite søvn, uten å ta stilling til hvem som hadde skylden for det. Det var akkurat den typen observasjon retten faktisk kunne bruke til noe.
Terapeuter og psykologer som har hatt samtaler med et av foreldrene, hører i en litt annen kategori. De kan si noe om det de faktisk har observert i behandlingsrelasjonen, men skal være varsomme med å uttale seg om forhold de ikke selv har hatt grunnlag for å vurdere, som hvem som er best egnet som omsorgsperson. Det er en vurdering retten selv skal gjøre, gjerne med hjelp fra en sakkyndig psykolog oppnevnt nettopp til det formålet, ikke fra behandleren til den ene parten.
Taushetsplikten stopper ikke vitnemål, den regulerer det
Ansatte i barnehage, skole og helsevesen har som klar hovedregel taushetsplikt om det de vet om barnet og familien. Det betyr ikke at de er avskåret fra å vitne i en rettssak. Innkalles de formelt som vitne av retten, har de vitneplikt som normalt går foran den generelle taushetsplikten, men de vil ofte forholde seg strengt til å svare på det de konkret spørres om, uten å utdype mer enn nødvendig av eget tiltak.
Vil du at en slik fagperson skal vitne, bør du derfor avklare med vedkommende på forhånd hva de faktisk kan og vil si, i stedet for å anta at de fritt vil dele alt de har observert gjennom årene. Har du som samværsforelder i utgangspunktet begrenset innsyn og opplysningsrett fra skole og lege, er dette enda en grunn til å avklare tidlig hva som faktisk kan formidles i et rettsmøte.
Slik melder du et vitne, og hva vitnet bør faktisk si
Vitner må meldes til retten i forkant, som en del av bevistilbudet i stevningen eller senere i saksforberedelsen, slik at motparten også får vite hvem som skal føres og har mulighet til å forberede egne spørsmål. Et godt vitne holder seg til det det faktisk har sett og hørt selv, ikke til andrehåndsinformasjon eller antakelser om hva som skjer når vitnet ikke er til stede.
Det som svekker et vitnemål mest, er når vitnet tydelig opptrer som en alliert for den ene parten framfor å gjengi egne observasjoner nøytralt. Retten legger merke til det, og det kan i verste fall trekke ned troverdigheten til hele din sak, ikke bare det aktuelle vitnemålet.
Snakk med vitnet om hva retten faktisk trenger å høre, ikke om hva du selv håper vitnet skal si. Et vitne som møter opp uforberedt på hva et rettsmøte faktisk innebærer, blir fort nervøst og utydelig, uavhengig av hvor godt vitnesbyrdet i utgangspunktet var.
Kort oppsummert
- Familie og venner har normalt lav vekt som vitner barnefordeling handler om, med mindre de kan vise til konkrete, daterte observasjoner.
- Fagfolk med egen, løpende kunnskap om barnets hverdag, som barnehage- og skoleansatte, veier ofte tyngre nettopp fordi de ikke har egeninteresse i utfallet.
- Taushetsplikt hindrer ikke vitneplikt, men fagpersoner svarer normalt strengt på det de konkret spørres om.
- Meld vitner som en del av bevistilbudet, gjerne sammen med annen skriftlig dokumentasjon, slik at motparten får mulighet til å forberede egne spørsmål.
- Et vitne som gjengir egne observasjoner nøytralt, styrker saken din mer enn et vitne som tydelig tar parti.