Gjenlevende har demens – kan vergen velge uskifte?

Priya ble verge for moren sin rett før faren døde

Moren til Priya hadde i noen år hatt økende hukommelsesproblemer, og familien hadde nettopp fått på plass et vergemål da faren døde brått av hjertesvikt. Moren forsto på dette tidspunktet verken hva et dødsfall innebar økonomisk, eller hva et valg mellom uskifte og skifte faktisk betydde for henne selv. Priya satt igjen med et praktisk spørsmål tingretten ønsket svar på, samtidig som hun selv var i sorg etter faren og bekymret for morens helse.

Familien hadde søkt om vergemål få uker i forveien, etter at moren gjentatte ganger hadde glemt avtaler og en gang gikk seg vill bare et par kvartaler fra hjemmet. Ingen i familien hadde forestilt seg at faren skulle dø så kort tid etter, og plutselig sto de midt i to alvorlige prosesser samtidig, uten at noen av dem hadde erfaring med verken vergemål eller arveoppgjør fra før.

Hvorfor valget krever at man forstår hva det innebærer

Å velge uskifte etter arveloven § 14 er en rettslig disposisjon som i utgangspunktet forutsetter at personen selv har samtykkekompetanse, altså evnen til å forstå hva valget faktisk betyr for egen økonomi og fremtid. Har moren til Priya mistet denne evnen som følge av demens, kan hun ikke lenger ta valget selv, og det er nettopp derfor spørsmålet havner hos vergen og til slutt hos Statsforvalteren, ikke hos moren direkte.

Samtykkekompetanse vurderes for den konkrete beslutningen det gjelder, ikke som et alt-eller-ingenting-spørsmål for hele livet til en person. Noen med demens kan fortsatt forstå og mene noe om enklere, hverdagslige valg, men mangle evnen til å sette seg inn i hva et arveoppgjør med langsiktige økonomiske konsekvenser faktisk innebærer, og det er denne konkrete vurderingen legen og til slutt Statsforvalteren gjør i hvert enkelt tilfelle.

Vergens adgang til å velge på morens vegne

Vergemålsloven kapittel 4 om vergemål for voksne legger til grunn at Statsforvalteren er vergemålsmyndighet, og det er dit Priya måtte henvende seg for å få samtykke til å foreta en rettslig disposisjon som valg av uskifte på morens vegne, se også hva vergen kan bestemme og hva Statsforvalteren må samtykke til. En verge kan ikke bare fylle ut skjemaet hos tingretten på egen hånd i en sak som dette, nettopp fordi konsekvensene for moren er så store og vanskelige å reversere i ettertid.

Priya sendte en skriftlig søknad til Statsforvalteren der hun la frem boets omfang, morens situasjon og en kort vurdering av hvorfor hun mente uskifte ville være det beste for moren. Hun la også ved en legeerklæring om morens tilstand, siden Statsforvalteren ba om en oppdatert vurdering før de kunne behandle saken videre.

Hva Statsforvalteren faktisk legger vekt på

Statsforvalteren skal vurdere hva som tjener moren best, ikke hva som er enklest for Priya eller mest gunstig for eventuelle andre arvinger. I noen tilfeller er uskifte det beste, fordi moren slipper å flytte og beholder trygge, kjente rammer rundt seg. I andre tilfeller er et vanlig skifte bedre, for eksempel dersom moren trenger friske midler til å betale for pleie og tilrettelagt bolig, og det er nettopp denne konkrete vurderingen, ikke familiens ønsker, som avgjør hva Statsforvalteren samtykker til. Arvingene kan uttale seg underveis, men har ingen rett til selv å bestemme utfallet på morens vegne.

I Priyas sak endte Statsforvalteren med å samtykke til uskifte, siden moren fortsatt bodde hjemme med god hjelp fra hjemmetjenesten og verken hadde behov for institusjonsplass eller ekstra kapital på kort sikt. Hadde bildet vært annerledes, for eksempel med et umiddelbart behov for en tilrettelagt omsorgsbolig, kunne konklusjonen fort blitt den motsatte, uavhengig av hva resten av familien måtte mene om saken.

Behandlingstiden hos Statsforvalteren tok noe over to måneder fra søknaden ble sendt til svaret forelå, en periode Priya opplevde som lang mens hun samtidig måtte holde styr på både farens dødsbo og morens daglige omsorg. Hun anbefaler andre i samme situasjon å søke så tidlig som mulig og legge ved all relevant dokumentasjon fra start, i stedet for å vente på at Statsforvalteren skal etterspørre det stykkevis.

Kort oppsummert

• Verge uskifte krever at Statsforvalteren gir samtykke, siden valget er en rettslig disposisjon personen selv må forstå konsekvensene av.
• Har den demente personen mistet samtykkekompetansen, kan verken hun selv eller vergen alene velge uskifte uten dette samtykket.
• Statsforvalteren er vergemålsmyndighet etter vergemålsloven kapittel 4, og behandler søknaden fra vergen om samtykke til valget.
• Vurderingen skal ta utgangspunkt i hva som tjener personen under vergemål best, ikke hva som er mest praktisk for familien.
• Arvingene kan uttale seg, men har ingen rett til selv å bestemme om det blir uskifte eller skifte.