Hva kan vergen bestemme, og hva må Statsforvalteren samtykke til?

Hva kan vergen bestemme uten å spørre noen først

Tore betalte husleie, strøm og forsikring for onkelen hver måned uten å tenke over at han faktisk utøvde en fullmakt fra det offentlige. Slike løpende disposisjoner, som holder livet i gang på samme måte som før vergemålet, ligger klart innenfor vergens ordinære kompetanse. Det samme gjelder mindre innkjøp, avtaler med hjemmehjelp, og å søke om ytelser onkelen har krav på fra det offentlige uten at det innebærer noen reell risiko for formuen hans. Ingen av delene krever at Tore melder fra til Statsforvalteren på forhånd, og han trenger heller ikke dokumentere hver enkelt handling like grundig som de større postene.

Grensen mellom hverdagsøkonomi og noe som krever samtykke, kan likevel bli uklar i praksis. Skal onkelen bytte til en dyrere strømavtale, oppgradere mobilabonnementet eller melde seg på en reise med hjemmetjenesten, er dette fortsatt innenfor det Tore kan avgjøre selv, fordi beløpene er beskjedne og reversible. Blir spørsmålet derimot om onkelen skal binde seg til en flerårig avtale med betydelig økonomisk forpliktelse, anbefaler mange erfarne verger å avklare med Statsforvalteren først, selv om det formelt sett ikke alltid er strengt nødvendig.

Fast eiendom, gaver og arveavkall krever alltid samtykke

Da onkelen trengte den kostbare tannbehandlingen, måtte Tore ta av sparepengene, og det var fortsatt greit fordi det var en nødvendig utgift til onkelens eget beste. Men da et søskenbarn spurte om onkelen kunne gi et forskudd på arv, stanset Tore opp: gaver av en viss størrelse krever Statsforvalterens samtykke, nettopp fordi de reduserer formuen uten at mottakeren gir noe tilbake. Det samme gjelder om onkelen skulle gi avkall på egen arv etter noen andre, jf. arveloven § 74 om avkall på arv, eller om boligen hans skulle selges eller pantsettes.

Lån, kausjon og investeringer flytter risiko til onkelen

Vergen kan heller ikke ta opp lån, stille kausjon eller plassere pengene i noe risikofylt uten at Statsforvalteren har godkjent det først. Tanken er enkel: slike disposisjoner kan gjøre onkelen fattigere uten at han selv har full oversikt over konsekvensene, og da skal noen andre enn vergen alene ha vurdert det før pengene bindes opp. Søknaden bør vise hvorfor akkurat denne disposisjonen er i onkelens interesse, ikke bare praktisk for familien for øvrig eller for den som ber om den.

Tore lærte etter hvert at det lønner seg å tenke gjennom slike søknader i god tid, fremfor å vente til noen allerede har fått et løfte de tror skal holde. Da søskenbarnet spurte om forskuddet på arv, måtte Tore forklare at han ikke kunne love noe før Statsforvalteren hadde sagt sitt, og at et løfte gitt for tidlig lett kunne skape unødig skuffelse dersom svaret ble nei.

Regnskapsplikt og vergegodtgjøring

Tore fører løpende oversikt over det han bruker på onkelens vegne, og rapporterer årlig til Statsforvalteren slik loven forutsetter av alle verger. Til gjengjeld kan han søke om en beskjeden godtgjøring for arbeidet, avhengig av hvor omfattende oppdraget faktisk er og hvor mye tid det tar av hverdagen hans. Det er ingen automatikk i dette, og mange familiemedlemmer velger å stå som verge uten å kreve godtgjøring, særlig når oppdraget er begrenset til noen få faste oppgaver hver måned.

Tore søkte selv om en beskjeden årlig godtgjøring først etter at oppdraget hadde vokst til å omfatte langt mer enn de opprinnelige regningene, blant annet tett oppfølging av hjemmetjenesten og flere legetimer i måneden. Han hadde i utgangspunktet kvidd seg for å be om penger for noe han uansett følte var en selvfølgelig plikt overfor onkelen, men innså etter hvert at tidsbruken var reell og at ordningen fantes nettopp for slike tilfeller.

Personlige valg vergen ikke kan overstyre

Det vergemålet ikke gir Tore rett til, er å bestemme over onkelens personlige liv der onkelen fortsatt har egen vilje og evne til å uttrykke den. Hvem han vil ha besøk av, hva han spiser, og hvordan han ønsker å bo, er valg som skal respekteres så langt det er praktisk mulig, selv om vergemålet formelt sett også dekker personlige forhold. Blir Tore usikker på hvor grensen går i en konkret sak, er det Statsforvalteren, ikke advokaten, som har det endelige svaret, selv om en advokat kan bistå med selve søknaden for normalt 3 000-5 000 kroner timen.

Onkelen ga tydelig uttrykk for at han ønsket å bo hjemme så lenge det lot seg gjøre, fremfor å flytte til en institusjon, og det ønsket har Tore lagt vekt på hver gang det har vært snakk om å øke hjelpen i hjemmet i stedet for å vurdere andre løsninger. Statsforvalteren har heller ikke satt seg imot dette, så lenge Tore samtidig kan vise til at økonomien tåler det og at onkelens sikkerhet og helse ikke settes i fare av valget.

Kort oppsummert

• Vergen kan alene ta seg av løpende, daglig økonomi som regninger, dagligvarer og faste avtaler.
• Salg av fast eiendom, gaver og arveavkall krever alltid Statsforvalterens samtykke på forhånd.
• Lån, kausjon og risikofylte investeringer krever samtykke fordi de kan gjøre personen fattigere over tid.
• Vergen har regnskapsplikt overfor Statsforvalteren og kan søke om en beskjeden godtgjøring for oppdraget.
• Hva kan vergen bestemme selv? Alt som er dagligdags, mens alt som er vesentlig, krever samtykke først.