Ingen automatisk «fruit of the poisonous tree»-regel
I mange land, særlig i USA, finnes det strenge regler om at bevis som er skaffet til veie i strid med loven, som hovedregel må avskjæres – altså nektes ført for retten – uansett hvor viktig beviset måtte være for sakens opplysning. Norsk rett har valgt en annen løsning. Utgangspunktet er at bevis som sådan er tillatt, selv om det er innhentet på en måte som ikke fullt ut var i tråd med regelverket, men domstolen kan i den enkelte sak likevel bestemme at beviset ikke skal tillates ført, dersom bruken av det ville stride mot grunnleggende rettferdighetshensyn eller retten til en rettferdig rettergang etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6.
Momentene i helhetsvurderingen
Når domstolene vurderer om et ulovlig eller utilbørlig innhentet bevis likevel skal tillates ført, ser de blant annet på hvor alvorlig lovbruddet er som etterforskes, hvor grovt bruddet på reglene for bevisinnhenting var, om bruddet var bevisst eller mer utilsiktet fra politiets side, hvilke interesser regelbruddet rammet, og hvor stor betydning beviset har for sakens opplysning. Jo mer alvorlig den underliggende kriminaliteten er, desto mer skal normalt til før domstolen avskjærer beviset – men samtidig skal ikke politiet kunne omgå lovens regler om metodebruk fritt, bare fordi saken er alvorlig nok til å friste dem til det. Denne avveiningen er kjernen i det Høyesterett tar stilling til i saker om bevisavskjæring, og Rt. 2006 s. 120 er en av avgjørelsene som har bidratt til å presisere hvordan denne vurderingen konkret skal gjøres når etterforskningen har gått utenom de mest tradisjonelle metodene som avhør, ransaking og beslag.
Hvorfor «utradisjonelle» metoder er et eget tema
Politiets etterforskningsmetoder har over tid utviklet seg langt utover klassisk avhør og ransaking. Skjult overvåking, spaning, infiltrasjon, provokasjon, bruk av sivile kilder og andre utradisjonelle metoder reiser særlige spørsmål, fordi lovgiver ikke alltid har rukket å regulere den enkelte metoden i detalj før den tas i bruk i praksis av politiet. Domstolene har derfor gjennom en rekke avgjørelser bygget opp det som gjerne kalles den ulovfestede bevisavskjæringslæren – prinsipper utviklet av Høyesterett selv, i mangel av klar lovregulering, for å sikre at etterforskningsmetodene ikke undergraver siktedes grunnleggende rettigheter, samtidig som politiet ikke fratas viktige verktøy i alvorlige saker der tradisjonelle metoder ikke strekker til.
Eksempler på utradisjonelle metoder
Kategorien «utradisjonelle etterforskningsmetoder» dekker i praksis en rekke ulike teknikker politiet over tid har tatt i bruk, gjerne i alvorlige narkotika-, volds- eller organisert kriminalitet-saker: skjult kameraovervåking av offentlige eller halvoffentlige steder, sporing av kjøretøy eller telefoner, bruk av sivile politifolk eller informanter som infiltrerer et kriminelt miljø, og ulike former for provokasjon der politiet legger til rette for at en handling skal skje slik at den kan observeres og dokumenteres. Felles for mange av disse metodene er at de i utgangspunktet ikke var uttrykkelig regulert i lov da de først ble tatt i bruk, fordi teknologien eller praksisen var nyere enn lovgivningen. Domstolene har derfor måttet innta en aktiv rolle i å trekke opp rammene for hva som er akseptabelt, både gjennom den ulovfestede bevisavskjæringslæren og gjennom generelle krav til forholdsmessighet mellom inngrepets alvor og sakens karakter.
Betydningen for rettssikkerheten
Denne typen avgjørelser er viktige fordi de trekker en balanse mellom to hensyn som lett kan komme i konflikt: samfunnets behov for effektiv kriminalitetsbekjempelse, og den enkeltes rett til en rettferdig rettergang. Uten en viss adgang til å avskjære bevis som er innhentet på urettmessig vis, ville politiet i prinsippet kunne omgå strafferettens rettssikkerhetsgarantier bare ved å love seg selv at målet helliger middelet. Samtidig ville en for streng, automatisk avskjæringsregel kunne føre til at alvorlige forbrytere går fri på grunn av mindre, ikke-avgjørende feil i etterforskningen, noe som heller ikke ville tjent rettferdigheten eller tilliten til rettsvesenet. Rt. 2006 s. 120 er et av de sentrale eksemplene på hvordan Høyesterett har forsøkt å finne denne balansen i praksis, og avgjørelsen er fortsatt et viktig utgangspunkt når forsvarere argumenterer for at bevis bør avskjæres fordi politiet har gått for langt i jakten på å sikre dem, og når påtalemyndigheten på sin side må forsvare metodene som er brukt.
Denne læren har også fått økt aktualitet i takt med at stadig mer bevis i moderne straffesaker er digitalt: meldinger, chattelogger, lokasjonsdata og informasjon hentet fra krypterte tjenester. Spørsmålet om hvor langt politiet kan gå i å overta eller lese slik informasjon uten uttrykkelig lovhjemmel, er en direkte videreføring av den samme grunnleggende problemstillingen Høyesterett tok stilling til i saker som Rt. 2006 s. 120: hvor mye skal domstolene kreve av klar lovhjemmel før nye, teknologidrevne etterforskningsmetoder kan brukes, og hva skjer med bevis som er hentet inn i gråsonen mellom det som er uttrykkelig tillatt og det som er uttrykkelig forbudt.
For forsvarere er dette fortsatt et av de mest anvendelige verktøyene i en straffesak: dersom man kan sannsynliggjøre at et sentralt bevis er innhentet på en måte som ikke tåler dagens lys, kan hele bevisvurderingen endres, selv om beviset i seg selv fremstår som tungtveiende. Samtidig minner Rt. 2006 s. 120 om at en slik innsigelse sjelden lykkes automatisk – retten skal foreta en reell, konkret avveining i hver sak, ikke bare konstatere at noe gikk galt i prosessen og deretter se bort fra beviset uten videre.
Kort oppsummert - Norsk rett har ingen automatisk regel om at ulovlig innhentet bevis alltid skal kastes ut av retten. - Domstolene gjør i stedet en konkret helhetsvurdering – den ulovfestede bevisavskjæringslæren. - Sentrale momenter er sakens alvor, hvor grovt regelbruddet var, og bevisets betydning for saken. - Rt. 2006 s. 120 er en sentral avgjørelse om denne vurderingen ved bruk av utradisjonelle etterforskningsmetoder. - Avveiningen skal balansere effektiv kriminalitetsbekjempelse mot siktedes rett til en rettferdig rettergang.