Hva saken faktisk handlet om
En gutt på rundt 17 og et halvt år kjørte i høy fart i en alpinbakke og kolliderte med en 10 år gammel jente. Ulykken skjedde fordi gutten kjørte over en såkalt hengkant, et parti i bakken som skjuler sikten til det som befinner seg like nedenfor, uten å tilpasse farten til at han ikke kunne se hva eller hvem som befant seg der. Jenta, som befant seg i dette blindsonepartiet, ble alvorlig skadet i sammenstøtet.
Saken reiste to spørsmål samtidig: om guttens kjøring var så uaktsom at den kunne rammes strafferettslig, og om den sivilrettslig var grov nok til å utløse oppreisningserstatning, altså erstatning for den ikke-økonomiske belastningen jenta var påført. Etter norsk rett kreves det normalt grov uaktsomhet, ikke bare vanlig uaktsomhet, for at man skal kunne kreve oppreisning for en personskade som ikke er voldt med vilje.
Bakgrunnen for at det kreves grov uaktsomhet for oppreisning, og ikke bare vanlig uaktsomhet slik som for ordinær erstatning, er at oppreisning har et litt annet formål enn den økonomiske erstatningen. Mens den økonomiske erstatningen skal dekke det faktiske tapet, som tapt inntekt og fremtidige merutgifter, skal oppreisningen kompensere for selve den ikke-økonomiske belastningen og krenkelsen skaden innebærer, og gi uttrykk for en viss samfunnsmessig fordømmelse av handlingen. Lovgiver har derfor lagt listen høyere for oppreisning enn for ordinær erstatning, slik at det bare er de klart klanderverdige tilfellene som utløser denne ekstra kompensasjonen.
Hva Høyesterett kom fram til
Høyesterett kom til at guttens kjøring utgjorde grov uaktsomhet, jf. HR-2019-497-A. Strafferettslig ble han dømt til fengsel i 18 dager, og sivilrettslig ble han samtidig pålagt å betale 75 000 kroner i oppreisning til jenta.
I begrunnelsen la Høyesterett stor vekt på de internasjonale alpine sikkerhetsreglene fra FIS, som i det store og hele har stått uendret i rundt femti år, som et viktig utgangspunkt for å vurdere hva som er aktsom og hva som er uaktsom kjøring i en alpinbakke. Kjernen i disse reglene, og i Høyesteretts egen formulering, er at alpinister har en plikt til å kjøre kontrollert og tilpasse farten til forholdene, slik at de ikke utsetter andre for unødvendig risiko. Å kjøre i høy fart over et parti med dårlig sikt, uten å redusere farten eller på annen måte sikre seg mot at noen kunne befinne seg like nedenfor, ble ansett som et markert og kvalifisert avvik fra denne plikten. Dette gjaldt selv om gutten selv ikke kunne se jenta før kollisjonen var et faktum, nettopp fordi risikoen for at noen kunne befinne seg der var noe han burde ha tatt høyde for gjennom å senke farten.
Bakgrunnen for at Høyesterett så til FIS-reglene, er at norsk rett i utgangspunktet ikke har noen egen lovfestet aktsomhetsnorm spesielt utformet for kjøring i alpinbakker. Domstolene må derfor falle tilbake på alminnelige uaktsomhetsvurderinger, og da blir bransjens egne, internasjonalt anerkjente sikkerhetsregler et naturlig og praktisk egnet holdepunkt for hva som regnes som forsvarlig og uforsvarlig oppførsel i bakken. At disse reglene har stått nesten uendret i et halvt århundre, styrker også deres status som et etablert og forutsigbart utgangspunkt, ikke bare for domstolene, men også for skiheiser, skiskoler og alpinister flest som forholder seg til dem i praksis.
Hva dette betyr i praksis i dag
Alpinbakke III er en viktig påminnelse om at alpinbakken ikke er en rettsfri sone. Selv om kollisjoner mellom skiløpere og snowboardere delvis er en del av risikoen ved sporten, viser dommen at det finnes en klar grense for hva som regnes som akseptabel oppførsel i bakken. Kjører du i en fart eller på en måte som gjør at du ikke har kontroll over hva som skjer foran deg, for eksempel over en kul, en hengkant eller et annet parti med dårlig sikt, kan du bli holdt både strafferettslig og sivilrettslig ansvarlig dersom det går galt.
For deg som blir skadet i en kollisjon i alpinbakken, viser dommen at FIS-reglene om aktsom kjøring er et sentralt verktøy når retten skal vurdere om den andre parten opptrådte uaktsomt, og i hvilken grad. Var farten for høy i forhold til sikten, ble det tatt hensyn til andre i bakken, og var det noe skiløperen burde ha gjort annerledes? Dommen viser også at grensen for grov uaktsomhet, som kreves for oppreisning, kan være lavere enn mange tror: du trenger ikke å ha handlet med vilje eller hensynsløst i klassisk forstand, det er nok at kjøringen din representerer et markert og kvalifisert avvik fra forsvarlig alpinkjøring gitt forholdene.
Samtidig illustrerer den forholdsvis beskjedne oppreisningssummen på 75 000 kroner at oppreisningserstatning i Norge sjelden blir svært høy, selv ved alvorlig personskade og grov uaktsomhet; den økonomiske erstatningen for selve skaden kommer i tillegg og beregnes etter andre regler, som blant annet tar hensyn til tapt inntekt, fremtidige merutgifter og eventuell varig medisinsk invaliditet. Blir du eller barnet ditt utsatt for en alvorlig kollisjon i en alpinbakke, er det derfor viktig å skille mellom disse to kravstypene: oppreisning for selve den ikke-økonomiske belastningen, og ordinær erstatning for det faktiske økonomiske tapet skaden medfører, og å sørge for at begge deler blir vurdert og fremmet overfor den ansvarlige parten eller dennes forsikringsselskap.
Kort oppsummert - Alpinbakke III (HR-2019-497-A) gjaldt en kollisjon der en 17 år gammel gutt i høy fart over en hengkant skadet en 10 år gammel jente alvorlig. - Høyesterett vurderte kjøringen som grov uaktsom, med utgangspunkt i FIS' alpine sikkerhetsregler om kontrollert kjøring. - Gutten ble dømt til 18 dagers fengsel og måtte betale 75 000 kroner i oppreisning. - Dommen viser at manglende tilpasning av fart til sikt og forhold i bakken kan utgjøre et markert avvik fra forsvarlig alpinkjøring. - Saken er en del av en serie høyesterettsavgjørelser (Alpinbakke I, II og III) som klargjør aktsomhetsnormen for skiløpere og snowboardere.