Uteblitt oppsigelsesvarsel gir rett til å si opp kostnadsfritt.
Uteblitt varsel om oppsigelsesrett gir forbrukeren rett til å si opp en løpende digital ytelse kostnadsfritt fra varslingsdatoen, jf. digitalytelsesloven § 33. Dette er en fremadrettet rett, ikke en automatisk refusjon av alt man tidligere har betalt for perioder man faktisk har hatt tilgang til tjenesten. Mange forveksler de to, og det er en viktig forskjell å ha klart for seg før man fremmer et krav overfor leverandøren.
Når det viser seg at et abonnement aldri har blitt varslet om oppsigelsesretten, tenker mange automatisk at hele historikken med betalinger står for fall. Det er en forståelig, men feil, slutning. Digitalytelsesloven § 33 løser et bestemt problem — retten til å komme seg ut av abonnementet uten kostnad — og det er noe annet enn å kreve tilbake penger for tjenester man faktisk har brukt.
Hva sier digitalytelsesloven § 33 egentlig om konsekvensen av uteblitt varsel?
Bestemmelsen pålegger leverandøren av en løpende digital ytelse å varsle forbrukeren om oppsigelsesretten minst hver sjette måned. Uteblir dette varselet, får forbrukeren rett til å si opp avtalen kostnadsfritt fra det tidspunktet varselet skulle vært gitt. Ordlyden er fremoverskuende: den fjerner eventuelle bindinger, oppsigelsesgebyrer eller lignende hindringer for å komme seg ut av avtalen fra og med det tidspunktet varslingsplikten ble brutt. Den sier ingenting om at betalinger gjort før dette tidspunktet skal tilbakeføres. Dette skillet mellom en fremadrettet rett og et tilbakevirkende oppgjør går igjen i mange forbrukerrettslige bestemmelser, og digitalytelsesloven § 33 er ikke noe unntak fra dette mønsteret.
Hvorfor er det ikke automatisk rett til refusjon av alt man har betalt?
Fordi forbrukeren i denne perioden faktisk har mottatt en ytelse — tilgang til tjenesten — som det er betalt for. Uten en varslingsplikt-brist ville abonnementet uansett ha løpt videre på samme vilkår, og forbrukeren har normalt hatt reell tilgang og brukt, eller i alle fall kunnet bruke, tjenesten i denne perioden. Digitalytelsesloven straffer ikke leverandøren med å frata dem betaling for faktisk levert tjeneste; loven gir i stedet forbrukeren en rask og kostnadsfri vei ut av abonnementet fremover, som en konsekvens av at leverandøren ikke har overholdt sin informasjonsplikt.
Finnes det unntak der man likevel kan kreve penger tilbake for tidligere perioder?
Ja, men da må det bygges på et annet rettslig grunnlag enn selve varslingsplikten i § 33 — for eksempel dersom tjenesten i realiteten ikke har fungert som avtalt i perioden (en mangel etter digitalytelseslovens regler om beføyelser), eller dersom man kan vise at man forsøkte å si opp abonnementet tidligere, men ble hindret av leverandøren, for eksempel ved en oppsigelsesprosess som var vanskelig å finne frem til. Slike krav vurderes separat, og bygger ikke direkte på § 33 sin varslingsregel alene, selv om de gjerne fremmes samtidig i én og samme henvendelse til leverandøren for å spare tid.
Hvordan beregnes tidspunktet «fra varslingsdatoen» i praksis?
Utgangspunktet er når varselet skulle vært gitt etter regelen om minst hvert sjette måned, regnet fra forrige gang et gyldig varsel faktisk ble sendt — eller fra avtaleinngåelsen, dersom det aldri er sendt noe varsel i det hele tatt. Har abonnementet løpt i to år uten et eneste varsel, kan man argumentere for at retten til kostnadsfri oppsigelse har foreligget helt siden det første seksmånederspunktet ble passert, ikke bare fra det man selv oppdaget forholdet. Har man byttet leverandør av tjenesten underveis, eller tjenesten er solgt videre til et annet selskap, bør man be den nye leverandøren om innsyn i hva slags varsling som ble gitt også i den forrige eierens periode, siden plikten normalt følger med tjenesten videre, uavhengig av hvilket selskapsnavn som til enhver tid faktisk står på fakturaen man mottar.
Hva bør man kreve i en oppsigelse basert på dette?
Vær presis: krev kostnadsfri oppsigelse med virkning fra det tidspunktet varselet skulle vært gitt, med henvisning til digitalytelsesloven § 33. Krev samtidig tilbakebetaling av eventuelle beløp som er trukket for perioder etter dette tidspunktet, dersom man har fortsatt å bli fakturert etter at oppsigelsen ble sendt. Unngå å kreve tilbakebetaling for hele abonnementets levetid med henvisning til denne ene bestemmelsen alene, siden det lett kan svekke troverdigheten i resten av kravet og gjøre det enklere for leverandøren å avvise hele henvendelsen samlet.
Kan leverandøren fortsatt kreve betaling for tiden fra oppsigelsen sendes til svaret kommer?
Nei, ikke dersom oppsigelsen er gyldig fra det tidspunktet varselet skulle vært gitt, og dette ligger forut for datoen oppsigelsen faktisk ble sendt. Poenget med § 33 er nettopp at den kostnadsfrie oppsigelsesretten allerede forelå da forbrukeren sendte oppsigelsen — leverandørens saksbehandlingstid for å bekrefte oppsigelsen endrer ikke dette. Fortsetter leverandøren å trekke beløp i påvente av et internt svar, bør forbrukeren bestride disse trekkene direkte overfor banken eller betalingsleverandøren, med henvisning til at oppsigelsen var gyldig fra et tidspunkt før trekket fant sted. Bankene har egne rutiner for å reversere feilaktige trekk fra abonnementstjenester, og en tydelig, skriftlig begrunnelse gjør denne prosessen raskere.
Kort oppsummert
Uteblitt varsel om oppsigelsesrett gir rett til kostnadsfri oppsigelse fra varslingsdatoen etter digitalytelsesloven § 33, ikke automatisk refusjon av alt som tidligere er betalt. Forbrukeren har i den foregående perioden hatt tilgang til tjenesten, og det er denne fremadrettede oppsigelsesretten loven beskytter — ikke et generelt oppgjør for hele abonnementets historikk.