Løpende strømmetjenester kan sies opp når varsel om retten uteblir.
Streamingtjenester som Netflix, Spotify eller tilsvarende er løpende digitale ytelser, og digitalytelsesloven § 33 pålegger leverandøren å varsle om oppsigelsesretten minst hver sjette måned. Uteblir varselet, kan abonnenten si opp kostnadsfritt fra det tidspunktet varselet skulle vært gitt. Dette gjelder uavhengig av hvilken abonnementstype man har, og uavhengig av om man faktisk har brukt tjenesten i perioden.
Strømmetjenester har blitt en fast utgiftspost for de fleste husholdninger, ofte fordelt på flere tjenester samtidig. Mange abonnerer på tjenester de knapt bruker lenger, rett og slett fordi ingen har husket å si opp. Digitalytelsesloven inneholder en bestemmelse som snur ansvaret litt: det er også leverandøren som har en plikt til å minne abonnenten på at oppsigelse er mulig, ikke bare den enkelte forbruker som selv må holde styr på alle abonnementer man en gang har startet.
Hva er en «løpende digital ytelse» i lovens forstand?
En løpende digital ytelse er en tjeneste som leveres fortløpende over tid, i motsetning til et enkeltstående kjøp av et digitalt produkt. En strømmetjeneste for film, serier eller musikk er et typisk eksempel: abonnenten betaler jevnlig, og får i bytte tilgang til et stadig oppdatert innholdsbibliotek. Digitalytelsesloven § 33 retter seg nettopp mot slike tjenester, og krever at leverandøren varsler forbrukeren om retten til å si opp abonnementet, og at dette skjer minst hver sjette måned. Loven skiller ikke mellom store internasjonale strømmeselskaper og mindre norske aktører — kravet gjelder likt uavhengig av hvor leverandøren er etablert, så lenge tjenesten selges til forbrukere i Norge.
Hva skjer hvis strømmetjenesten aldri har sendt et slikt varsel?
Da har abonnenten rett til å si opp abonnementet kostnadsfritt, med virkning fra det tidspunktet varselet skulle vært gitt. Dette punktet i loven er solid forankret, og kan brukes uten store forbehold om tolkningen. I praksis betyr det at man kan kreve å slippe ut av abonnementet umiddelbart når man oppdager at varsling har uteblitt, i stedet for å måtte vente til neste naturlige fornyelsesdato.
Hvordan skiller varslingsplikten seg fra selve oppsigelsesretten?
Retten til å si opp et løpende abonnement følger normalt av avtalen selv — de fleste strømmetjenester kan sies opp løpende måned for måned uansett. Det § 33 legger til, er en selvstendig plikt for leverandøren til aktivt å informere om denne retten regelmessig, ikke bare la den ligge gjemt i de generelle vilkårene abonnenten godtok en gang for lenge siden. Mangler informasjonsplikten, gir loven en økonomisk konsekvens: kostnadsfri oppsigelse fra varslingstidspunktet, selv om abonnementet i teorien alltid kunne sies opp. Effekten er at abonnenten slipper eventuelle praktiske hindre leverandøren ellers legger opp til, som lange oppsigelsesskjemaer eller krav om at oppsigelse først får virkning ved neste faktureringsdato.
Må jeg bevise at jeg ikke har mottatt noe varsel?
Man må kunne vise til at man har sjekket rimelig tilgjengelige kanaler — e-post, kundeportal, appen selv — uten å finne noe relevant varsel om oppsigelsesretten de siste seks månedene. Det er deretter leverandøren som normalt sitter på loggen over faktisk utsendte varsler, og som må sannsynliggjøre at varselet faktisk er gitt dersom abonnenten bestrider dette. En generell henvisning til at «informasjon ligger i våre vilkår» er neppe nok til å oppfylle den aktive varslingsplikten loven krever. Har leverandøren derimot en søkbar kundelogg og kan vise til konkrete datoer og innhold for tidligere varsler, er saken enklere å avgjøre for begge parter, uten at det behøver å ende i en langvarig diskusjon om bevisbyrde.
Gjelder dette også gratisperioder og prøveabonnement som går over i betalt abonnement?
Ja, i prinsippet gjelder varslingsplikten fra det tidspunktet abonnementet blir en løpende, betalt digital ytelse, uavhengig av at det startet som en gratis prøveperiode. Har man gått fra en gratis prøveperiode til et betalt abonnement uten å bli tydelig informert, og deretter ikke mottatt noe varsel om oppsigelsesretten i de påfølgende seks månedene, kan man også her påberope seg retten til kostnadsfri oppsigelse fra varslingsfristens utløp.
Hva om abonnementet er tegnet via Apple, Google eller en mobiloperatør, ikke direkte hos tjenesten?
Mange strømmetjenester selges videre gjennom appbutikker eller som en del av en mobilpakke, og fakturering skjer da gjennom en mellommann. Selve varslingsplikten etter digitalytelsesloven § 33 hviler på leverandøren av den digitale ytelsen — altså strømmetjenesten selv, ikke nødvendigvis mellommannen som håndterer betalingen. Har verken strømmetjenesten eller mellommannen sendt noe reelt varsel om oppsigelsesretten, kan forbrukeren likevel påberope seg § 33 overfor strømmetjenesten. I praksis kan det være mer praktisk å si opp selve abonnementet gjennom mellommannens system, samtidig som man skriftlig informerer strømmetjenesten om at oppsigelsen skjer med henvisning til uteblitt varsel, slik at det ikke oppstår tvil om hvem som har ansvaret for den manglende informasjonen. Ta gjerne vare på kvittering for at oppsigelsen faktisk er sendt til begge parter, i tilfelle det senere blir uenighet om hvem som mottok hva og når, og om ansvaret for varslingsbristen egentlig ligger hos strømmetjenesten eller hos mellommannen som håndterer faktureringen.
Kort oppsummert
Strømmetjenester er løpende digitale ytelser, og digitalytelsesloven § 33 pålegger leverandøren å varsle om oppsigelsesretten minst hver sjette måned. Uteblir varselet, kan abonnenten si opp kostnadsfritt fra det tidspunktet varselet skulle vært gitt, uavhengig av hva de generelle abonnementsvilkårene ellers sier om oppsigelse.