Ja, det er mulig — men det kalles naturalutbytte

Selskapsrettslig er det ingenting i veien for at generalforsamlingen vedtar å dele ut andre eiendeler enn kontanter som utbytte — dette omtales gjerne som naturalutbytte eller utbytte in natura. Det kan være en bil, en eiendom, verdipapirer selskapet eier, eller i prinsippet nesten hvilken som helst eiendel selskapet har i sin balanse. Vedtaket fattes på samme måte som ved kontantutbytte, gjennom generalforsamlingen, og de samme grunnleggende kravene til utdelbar egenkapital og forsvarlighet gjelder også her.

Verdsettes til markedsverdi — ikke bokført verdi

Det første viktige poenget er hvordan naturalutbyttet verdsettes. Eiendelen som deles ut, skal verdsettes til markedsverdi på tidspunktet for utdelingen — ikke til den verdien den eventuelt står oppført med i selskapets regnskap. Dette er en vesentlig forskjell, fordi mange eiendeler, særlig biler og eiendom, ofte har en bokført verdi (etter avskrivninger) som ligger langt unna hva de faktisk er verdt i markedet. Skal selskapet dele ut en bil som er nedskrevet til 50 000 kroner i regnskapet, men som faktisk er verdt 250 000 kroner i markedet, er det de 250 000 kronene som legges til grunn for beskatningen — ikke den lave bokførte verdien.

Beskattes hos deg som mottaker på samme måte som kontantutbytte

For deg som mottaker beskattes naturalutbyttet på akkurat samme måte som om du hadde mottatt tilsvarende beløp i kontanter — altså etter de vanlige reglene for utbytteinntekt, med skjermingsfradrag beregnet på vanlig måte. Forskjellen er bare formen på det du mottar, ikke de skattemessige prinsippene som gjelder for selve utbytteinntekten. Mottar du en eiendel verdt 500 000 kroner som utbytte, er utgangspunktet for beskatningen av deg som aksjonær det samme som om du hadde mottatt 500 000 kroner kontant.

Den store fellen: selskapet kan få skattepliktig gevinst

Her kommer det som virkelig gjør naturalutbytte mer komplisert enn kontantutbytte, og som mange overrasker. Når selskapet deler ut en eiendel som utbytte, regnes dette skattemessig som om selskapet «selger» eiendelen til aksjonæren, til markedsverdi, selv om det ikke skjer noe faktisk kontantoppgjør mellom partene. Dette utløser det som kalles en realisasjon for selskapet — akkurat som om selskapet hadde solgt eiendelen i det åpne markedet.

Har eiendelen steget i verdi siden selskapet anskaffet den — for eksempel en eiendom som har økt betydelig i verdi, eller en bil hvor den regnskapsmessige, skattemessige verdien er lavere enn markedsverdien på grunn av avskrivninger — kan denne «salgstransaksjonen» utløse gevinstbeskatning for selskapet, på differansen mellom markedsverdi og eiendelens skattemessige inngangsverdi. Selskapet må altså i praksis kunne ende opp med å betale skatt på en gevinst det aldri har mottatt noen kontanter for, fordi eiendelen bare har byttet eier fra selskapet til aksjonæren uten noe pengeoppgjør.

Eksempel: Mari vurderer å ta ut selskapets bobil

Mari driver et lite AS som for noen år siden kjøpte en bobil til bruk i markedsføring og som demobil for et sesongprodukt. Bobilen har en skattemessig nedskrevet verdi i selskapets regnskap på 300 000 kroner, men markedsverdien i dag, etter noen gode år for bruktbobilmarkedet, er faktisk 420 000 kroner.

Vedtar generalforsamlingen å dele ut bobilen som utbytte til Mari, skjer to ting samtidig. For det første beskattes Mari som om hun har mottatt 420 000 kroner i kontant utbytte — altså markedsverdien, ikke den lavere bokførte verdien. For det andre må selskapet selv håndtere en skattemessig realisasjon av bobilen, hvor differansen mellom markedsverdien på 420 000 kroner og bobilens skattemessige inngangsverdi kan utløse gevinstbeskatning for selskapet — selv om selskapet ikke har mottatt en eneste krone i selve transaksjonen, siden bobilen bare er overført til Mari uten pengeoppgjør.

Hadde Mari i stedet latt selskapet selge bobilen i det åpne markedet for 420 000 kroner, og deretter delt ut kontantene som ordinært utbytte, ville den skattemessige situasjonen for selskapet vært akkurat den samme når det gjelder realisasjonen — men Mari ville i det minste sluppet å håndtere en fysisk eiendel som privat formuesobjekt i tillegg.

Hvorfor blir dette mer komplisert enn kontantutbytte?

Kontantutbytte er skattemessig rett frem: selskapet deler ut penger det allerede har betalt skatt av som overskudd, og aksjonæren skatter av mottatt beløp. Naturalutbytte legger et ekstra lag oppå dette, fordi selve utdelingshandlingen i seg selv kan utløse en ny, separat skattehendelse for selskapet — gevinstbeskatningen ved den «underforståtte» realisasjonen. Du må med andre ord tenke på to atskilte skatteregninger: den vanlige utbytteskatten hos deg som mottaker, og en mulig gevinstskatt hos selskapet knyttet til selve eiendelen som deles ut.

Krever nøye verdsettelse og god dokumentasjon

Fordi hele beregningen — både din utbytteskatt og selskapets eventuelle gevinstskatt — bygger på markedsverdien av eiendelen på utdelingstidspunktet, er det avgjørende å ha en god og dokumenterbar verdsettelse. For eiendom betyr dette som regel en takst fra en uavhengig takstmann; for biler og andre gjenstander kan det være verdivurdering fra forhandler eller bruktmarkedsdata. En for lav verdsettelse kan skape problemer overfor Skatteetaten i ettertid, mens en overvurdering unødvendig øker skatteregningen for både deg og selskapet.

Kort oppsummert

  • Det er mulig å dele ut eiendeler som bil eller eiendom som utbytte i stedet for kontanter — dette kalles naturalutbytte.
  • Eiendelen verdsettes til markedsverdi på utdelingstidspunktet, ikke til bokført verdi i selskapets regnskap.
  • Du som mottaker beskattes på samme måte som ved kontantutbytte, basert på eiendelens markedsverdi.
  • Selskapet kan i tillegg få en skattepliktig gevinst, fordi utdelingen regnes som en realisasjon — som om selskapet «solgte» eiendelen til deg til markedsverdi.
  • Naturalutbytte krever derfor nøye verdsettelse og er skattemessig mer komplisert enn kontantutbytte, både for deg og for selskapet.