Kort om hva NOKUS innebærer
NOKUS-reglene (Norsk-kontrollert utenlandsk selskap) innebærer at norske eiere med tilstrekkelig kontroll — typisk mer enn 50 prosent eierskap eller kontroll, alene eller sammen med andre norske eiere — i et selskap hjemmehørende i et lavskatteland, blir løpende beskattet i Norge av sin andel av selskapets overskudd. Dette skjer etter samme regler som om eieren hadde eid virksomheten direkte, og gjelder uavhengig av om overskuddet faktisk er tatt ut som utbytte. Vi går grundigere gjennom selve NOKUS-mekanismen i en egen artikkel i denne serien.
Bjørn Tangens glemte eierandel
Bjørn Tangen kjøpte for en del år siden en mindre eierandel i et utenlandsk selskap, gjennom en investering han opprinnelig oppfattet som en ren, passiv kapitalplassering på linje med en fondsandel. Han rapporterte aldri denne eierandelen som noe annet enn en formuespost i sin private skattemelding, og var ikke klar over at eierandelen, kombinert med de andre norske investorenes eierandeler i samme selskap, kunne innebære at selskapet var norsk-kontrollert i NOKUS-reglenes forstand, i et land som etter en konkret vurdering kvalifiserte som lavskatteland for nettopp dette selskapet.
Da Bjørn, i forbindelse med en gjennomgang av sin økonomi noen år senere, blir oppmerksom på at eierandelen trolig skulle vært rapportert løpende etter NOKUS-reglene — det vil si at hans andel av selskapets overskudd skulle vært beskattet i Norge år for år, uavhengig av utbytte — innser han at han har hatt en opplysningssvikt i flere tidligere år.
Hva er konsekvensen av en slik opplysningssvikt?
Å ikke ha oppgitt et forhold som skulle vært rapportert etter NOKUS-reglene, er en opplysningssvikt som kan utløse etterberegning av skatt for tidligere år. Fristen for hvor langt tilbake Skatteetaten kan gå for å endre skattefastsettingen, er normalt begrenset i tid, men kan i praksis bli forlenget nettopp ved brudd på opplysningsplikten — jo mer alvorlig og langvarig opplysningssvikten er, desto lenger tilbake i tid kan man risikere at forholdet tas opp. I tillegg til selve etterberegningen av skatt kan det også bli aktuelt med tilleggsskatt som en administrativ sanksjon for den manglende rapporteringen.
Frivillig retting som en mulig vei videre
Det er verdt å merke seg at Bjørns situasjon ikke nødvendigvis er like alvorlig som den kanskje føles. Dersom han selv oppdager forholdet og melder fra til Skatteetaten om det, og korrigerer de tidligere årenes skattemeldinger, før Skatteetaten selv oppdager forholdet gjennom en kontroll, kan dette behandles som frivillig retting (se egen artikkel i denne serien for mer om denne ordningen). En slik frivillig retting kan gi vesentlig redusert eller bortfalt tilleggsskatt, selv om selve den skyldige skatten for de tidligere årene uansett må betales, normalt med tillegg av renter.
For Bjørn betyr dette at det klart beste han kan gjøre nå, er å ta initiativ selv — kontakte regnskapsfører eller advokat med erfaring fra NOKUS-saker, få kartlagt nøyaktig hvilke år og hvilke beløp som er berørt, og deretter melde fra og korrigere forholdet på en strukturert måte, fremfor å vente og håpe at det ikke blir oppdaget.
Hvorfor bør en slik sak håndteres med bistand?
NOKUS-vurderinger er ofte teknisk kompliserte — både spørsmålet om selskapet faktisk var norsk-kontrollert i de aktuelle årene, og spørsmålet om landet faktisk kvalifiserte som lavskatteland for dette konkrete selskapet i de aktuelle periodene, krever en grundig, konkret gjennomgang. I tillegg må selve rettingsprosessen håndteres riktig for at den skal kunne anses som «frivillig» i lovens forstand. Dette er derfor et område hvor det er klokt å søke bistand tidlig, fremfor å forsøke å håndtere hele prosessen selv.
Oppsummert
En glemt eller ukjent NOKUS-forpliktelse er ikke uvanlig, særlig ved passive investeringer der eieren ikke har hatt full oversikt over selskapets eierstruktur eller skattemessige status i utlandet. Det viktigste når forholdet oppdages, er å handle raskt og strukturert, med bistand fra fagfolk som kan sikre at rettingen gjennomføres korrekt.
Hvordan finner man ut om en gammel investering faktisk var NOKUS-pliktig?
Dette krever ofte en del detektivarbeid, særlig når investeringen ligger flere år tilbake i tid. Man må typisk kartlegge tre ting: hvor stor eierandel og kontroll man faktisk hadde i selskapet i de aktuelle årene, hvor stor samlet norsk eierandel selskapet hadde totalt sett (siden kontrollvurderingen ser på norske eiere samlet, ikke bare deg selv), og hvordan selskapets effektive beskatning i det aktuelle landet faktisk var i de aktuelle årene, sammenlignet med hva den ville vært i Norge. For eldre investeringer kan denne informasjonen være vanskelig å fremskaffe, særlig dersom man ikke lenger har god kontakt med selskapets øvrige eiere eller forvaltere. Her er det ofte nødvendig å be om regnskaper og eierdokumentasjon fra det utenlandske selskapet, eventuelt gjennom den som opprinnelig formidlet investeringen.
Hva om man er usikker på om forholdet faktisk var rapporteringspliktig?
Er man i tvil om en tidligere investering faktisk utløser NOKUS-plikt, er det beste ikke å anta at man er trygg fordi man aldri ble kontaktet av Skatteetaten om forholdet — fravær av kontroll er ikke det samme som at forholdet er korrekt håndtert. Det klokeste er å få gjennomført en konkret vurdering av forholdet, slik at man vet hvor man står, fremfor å leve videre med en uavklart usikkerhet i mange år fremover. Viser vurderingen at plikten faktisk forelå, er frivillig retting normalt den beste veien videre, som beskrevet over.
Kort oppsummert - NOKUS-reglene innebærer løpende norsk beskatning av norske eieres andel av overskudd i norsk-kontrollerte selskaper i lavskatteland. - Manglende rapportering av et NOKUS-pliktig forhold er en opplysningssvikt som kan utløse etterberegning og tilleggsskatt. - Fristen for etterberegning kan forlenges ved brudd på opplysningsplikten. - Frivillig retting, gjort før Skatteetaten selv oppdager forholdet, kan begrense tilleggsskatten betydelig. - Søk bistand fra regnskapsfører eller advokat tidlig, både for å kartlegge forholdet og for å sikre riktig gjennomføring av rettingen.