Hvert AS er sitt eget skattesubjekt

Et aksjeselskap er en egen juridisk person, atskilt fra deg som eier. Skattemessig behandles hvert AS som et eget skattesubjekt, uavhengig av hvem som eier aksjene i det. Dette gjelder selv om du personlig eier 100 prosent av aksjene i to, tre eller flere ulike selskaper. Underskudd i Selskap X kan ikke fritt overføres eller motregnes mot overskudd i Selskap Y bare fordi du, som fysisk person, står som eier av begge — de to selskapene har ingen skattemessig forbindelse til hverandre bare i kraft av felles personlig eierskap.

Dette er et vesentlig poeng å få med seg: konsernbidrag, som er den lovlige måten å jevne ut skatt mellom selskaper på, forutsetter at det ene SELSKAPET eier det andre selskapet — normalt med mer enn 90 prosent eierandel og stemmerett. At DU som privatperson eier begge selskapene direkte og fullt ut, oppfyller ikke dette vilkåret. Et konsernforhold i skattelovens forstand oppstår mellom selskaper, ikke mellom en person og selskapene vedkommende eier.

De eneste lovlige veiene til å koble sammen to selskapers skatteposisjoner

Det finnes i praksis to hovedveier til å oppnå det du egentlig er ute etter. Den ene er konsernbidrag, men da forutsetter det at selskapene faktisk står i et kvalifisert konsernforhold til hverandre — typisk ved at et felles holdingselskap eier begge driftsselskapene med tilstrekkelig eierandel, slik at driftsselskapene blir søsterselskaper i konsern. Den andre er en skattefri fusjon av de to selskapene til ett og samme selskap, hvor skatteposisjonene i utgangspunktet videreføres inn i det sammenslåtte selskapet, som vi kommer tilbake til i en egen artikkel.

Eier du derimot begge selskapene direkte og personlig, uten noe felles holdingselskap mellom dere, er ingen av disse veiene tilgjengelige uten at dere først restrukturerer eierskapet.

Et eksempel på misforståelsen

Henrik Aas eier personlig 100 prosent av aksjene i Pixel Studio AS, et digitalbyrå som går svært godt og leverer et overskudd på 620 000 kroner et gitt år. Samtidig eier Henrik personlig 100 prosent av Vekst Interiør AS, en interiørbutikk han startet noen år tilbake, som sliter og går med et underskudd på 380 000 kroner samme år. Begge selskapene eies direkte av Henrik som privatperson — det finnes ikke noe felles morselskap mellom dem.

Henrik tenker naturlig nok at siden han eier begge fullt ut, bør han kunne bruke underskuddet i Vekst Interiør til å redusere skatten Pixel Studio må betale. Dette er imidlertid ikke mulig. Pixel Studio AS og Vekst Interiør AS er to helt separate skattesubjekter uten noe konsernforhold seg imellom — Pixel Studio eier ingen aksjer i Vekst Interiør, og omvendt. At Henrik som fysisk person eier begge, gir ham ingen adgang til å overføre skatteposisjoner mellom dem. Pixel Studio AS må derfor betale full skatt av sine 620 000 kroner, mens Vekst Interiør AS fremfører sitt underskudd på 380 000 kroner for egen regning, til bruk mot butikkens egne fremtidige overskudd, helt uavhengig av hva som skjer i Pixel Studio.

Hva kan Henrik gjøre for fremtiden?

Ønsker Henrik en struktur hvor konsernbidrag faktisk blir mulig mellom selskapene sine, må han organisere seg annerledes — for eksempel ved å etablere et felles holdingselskap som overtar eierskapet i begge driftsselskapene, slik at de blir søsterselskaper i et reelt konsern. En slik omorganisering kan i mange tilfeller gjennomføres skattefritt etter egne regler, men den har sine egne vilkår og bør planlegges nøye sammen med regnskapsfører eller advokat før den gjennomføres, ikke besluttes i etterkant for å redde et allerede oppstått underskudd.

Hvorfor er regelen utformet slik?

Det kan virke strengt at Henrik, som tross alt eier 100 prosent av begge selskapene, ikke fritt kan disponere skatteposisjonene mellom dem. Bakgrunnen er at skattesystemet er bygget rundt selskapet, ikke personen, som den relevante enheten for beskatning av virksomhetsinntekt i AS-form. Hadde man tillatt fri overføring av underskudd mellom alle selskaper en og samme person eier, ville det i realiteten vært mulig å omgå hele poenget med at et AS er et eget skattesubjekt med egen økonomi og eget ansvar — man ville kunnet «shoppe» underskudd fritt mellom virksomheter uten noen reell økonomisk eller organisatorisk sammenheng mellom dem. Kravet om et kvalifisert konsernforhold — altså at det ene selskapet faktisk eier det andre — sikrer at det bare er selskaper med en reell, formalisert økonomisk tilknytning til hverandre som kan dra nytte av slike ordninger.

En vanlig variant: to gründere som eier hvert sitt selskap sammen

En beslektet situasjon oppstår når to eller flere personer eier flere selskaper sammen, men i ulike eierbrøker eller uten noen felles holdingstruktur. Selv om partene kjenner hverandre godt og driver selskapene tett sammenvevd i praksis — deler kontorlokaler, samarbeider om kunder, eller på annen måte fremstår som «i familie» — er det fortsatt det formelle eierforholdet MELLOM SELSKAPENE, ikke mellom personene som eier dem, som avgjør om konsernbidrag er mulig. To selskaper eid av de samme to personene i identisk eierbrøk, men uten at det ene selskapet eier det andre, står i akkurat samme situasjon som Henrik i eksempelet over: hvert selskap må håndtere sitt eget resultat og sin egen skatteposisjon uavhengig av det andre.

Kort oppsummert - Hvert AS er et eget skattesubjekt, uavhengig av hvem som personlig eier aksjene — felles eierskap alene skaper ingen skattemessig forbindelse mellom to selskaper. - Konsernbidrag forutsetter at ett selskap eier det andre med tilstrekkelig eierandel, ikke at samme privatperson eier begge direkte. - Underskudd i ett selskap kan derfor som hovedregel ikke brukes mot overskudd i et annet selskap du eier, uten et kvalifisert konsernforhold eller en skattefri fusjon. - En felles holdingstruktur kan åpne for konsernbidrag mellom driftsselskaper i fremtiden, men dette må organiseres først — det kan ikke gjøres i etterkant for et underskudd som allerede har oppstått.