Mekanismen bak påstanden
La oss først se på hvorfor påstanden i det hele tatt oppstår, fordi den bygger på en reell, etterprøvbar mekanisme, ikke bare en følelse. Som vi har gått gjennom i tidligere artikler i denne serien, er formuesskatt en personlig skatt som aksjonæren — ikke selskapet — skylder, og den beregnes av aksjenes verdi uansett om eieren har tatt ut noe fra selskapet eller ikke. For en eier med begrenset personlig likviditet utenfor selskapet, men med en betydelig og voksende eierandel, kan den årlige formuesskatteregningen i prinsippet bli så stor at den eneste realistiske måten å dekke den på er å hente penger ut av selskapet — typisk gjennom utbytte.
Hvis dette utbyttet tas ut utelukkende for å dekke en skatteregning, og ikke fordi eieren av forretningsmessige grunner uansett ønsket å ta pengene ut på det tidspunktet, er det nettopp dette kritikere sikter til når de sier at formuesskatten «tvinger» frem utbytte. Poenget forsterkes av at utbytte i seg selv beskattes separat som kapitalinntekt, slik at eieren i praksis må ta ut et høyere beløp enn selve formuesskatten for å sitte igjen med nok etter at også utbytteskatten er betalt — en dobbel skattebelastning utløst av ett og samme behov for likviditet.
Argumentene til dem som mener påstanden stemmer
De som støtter denne kritikken peker gjerne på flere ting. For det første: selv om formuesskatten isolert sett kan virke som et lite beløp — en eller to prosent av formuen — kan den likevel bli betydelig i kroner og øre for en eier med en stor eierandel i et selskap i sterk vekst, spesielt hvis selskapets verdi har økt raskt, for eksempel etter en kapitalinnhenting, uten at eieren selv har fått noen av disse pengene i hånden. For det andre argumenteres det for at dette skaper et press mot en beslutning som ellers ikke ville vært forretningsmessig fornuftig: kapital som kanskje burde blitt værende i selskapet for å finansiere videre vekst, ansettelser eller produktutvikling, blir i stedet tatt ut fordi eieren personlig trenger likviditet til å betale en skatteregning som ikke har noe med selskapets drift å gjøre.
For det tredje pekes det på at dette rammer skjevt: en eier med mye kapital utenfor selskapet — for eksempel arvet formue, eiendom eller oppsparte midler — kan dekke formuesskatten uten å måtte røre selskapet i det hele tatt, mens en gründer som har bygget opp all sin formue i selskapet selv, ikke har det samme handlingsrommet. Dette, argumenterer kritikerne, gjør at formuesskatten i praksis straffer en bestemt type eierskap — det som ofte omtales som «arbeidende kapital» — hardere enn annen formue, selv om satsene formelt sett er de samme for alle.
Argumentene til dem som mener påstanden er overdrevet
På den andre siden av debatten finnes det like tungtveiende motargumenter, og det er viktig å presentere dem med samme vekt. For det første pekes det på at problemet i praksis rammer et begrenset antall eiere — de med formue godt over bunnfradraget på 1 900 000 kroner, og med en vesentlig del av denne formuen bundet i illikvide aksjer. De aller fleste norske aksjeeiere i små og mellomstore selskaper har enten formue under eller like over bunnfradraget, eller har annen inntekt og formue som gjør at formuesskatten kan dekkes uten at det tvinger frem noen uønsket utbytteutdeling.
For det andre argumenteres det for at «tvang» er et sterkt ord for noe som i realiteten er ett av flere handlingsalternativer, som vi gikk gjennom i forrige artikkel: eieren kan også bruke privat sparing, ta opp lån, eller selge en mindre eierandel, i stedet for å ta utbytte. At utbytte ofte fremstår som det enkleste alternativet, betyr ikke nødvendigvis at det er det eneste alternativet — selv om det i mange tilfeller kan være det mest praktiske, spesielt for eiere uten annen formue å belåne.
For det tredje pekes det på at formuesskatten er en viktig og stabil inntektskilde for stat og kommune, og at den bidrar til finansiering av velferdstjenester uavhengig av konjunkturer på en måte andre skatter ikke alltid gjør. Å svekke eller fjerne formuesskatten for én bestemt kategori av eiere — nettopp fordi kapitalen deres er «bundet» i virksomhet — reiser ifølge disse en vanskelig avgrensningsutfordring: hvor går grensen mellom «arbeidende kapital» som fortjener skjerming, og annen formue som ikke gjør det? Vi går grundig inn i nettopp dette avgrensningsspørsmålet i neste artikkel.
Er problemet like stort for alle typer selskaper?
Et poeng som ofte forsvinner litt i den overordnede debatten, er at «tvangen» til å ta ut utbytte ikke rammer alle gründere og selskapseiere likt. En eier av et lite, stabilt selskap med jevn og moderat vekst, der formuesverdien øker gradvis og forutsigbart fra år til år, har ofte god tid og flere muligheter til å planlegge og sette av midler underveis, slik at formuesskatten aldri blir en akutt likviditetskrise. Det er i særlig grad eiere av selskaper i rask vekstfase — der verdien kan mangedobles på kort tid, gjerne som følge av eksterne kapitalinnhentinger, uten at eierens egen private økonomi endrer seg i takt — som opplever den mest akutte versjonen av dette presset. Dette betyr at debatten, selv om den ofte føres i generelle vendinger, i praksis handler mest om en relativt avgrenset, men synlig og innflytelsesrik, gruppe av vekstselskaper og deres eiere.
Det er også en forskjell mellom en eier som har all sin formue konsentrert i ett enkelt selskap, og en eier med en mer diversifisert formue spredt på flere selskaper, eiendom og finansielle plasseringer. Sistnevnte har som regel større fleksibilitet til å dekke en formuesskatteregning fra én kilde uten å måtte røre en annen, mens en eier med all formue bundet i ett illikvid selskap har vesentlig mindre handlingsrom — noe som igjen illustrerer hvorfor generelle påstander om «gründere» som gruppe sjelden fanger opp hvor ulikt dette faktisk oppleves fra eier til eier.
Det internasjonale sammenligningsargumentet — og motargumentet
Et argument som ofte dukker opp i denne delen av debatten, er sammenligningen med andre land. Kritikere peker på at mange land Norge naturlig sammenligner seg med i næringspolitisk sammenheng, har enten avviklet formuesskatten eller aldri innført den i særlig grad, og at norske gründere dermed kan oppleve et konkurransefortrinn som ikke finnes for utenlandske aktører i tilsvarende situasjon — noe som i ytterste konsekvens kan gjøre det mer attraktivt å etablere eller flytte selskaper ut av Norge.
Motargumentet er at en slik sammenligning sjelden er så enkel som den fremstilles: land uten formuesskatt har ofte andre skatter eller avgifter som til dels kompenserer for de samme inntektene på andre måter, og at det totale skatte- og avgiftsnivået, sammen med kvaliteten på offentlige goder som skole, helse og infrastruktur, må sees i sammenheng fremfor å isolere én enkelt skatteart i en internasjonal sammenligning. Begge argumentene har gyldighet innenfor sine egne premisser, og hvilket som veier tyngst, er igjen et spørsmål om politisk vekting snarere enn et rent faktaspørsmål med ett riktig svar.
Hvor står vi da?
Så, er det sant at formuesskatten tvinger gründere til å ta ut utbytte de egentlig ikke trenger? Mekanismen som beskrives, er reell og godt dokumentert: formuesskatt kan i konkrete tilfeller skape et likviditetspress som gjør utbytte til det mest nærliggende alternativet for å dekke skatteregningen, spesielt for eiere med mye formue bundet i ett enkelt, illikvidt selskap og lite annen formue å ty til. Samtidig er det en overdrivelse å hevde at dette gjelder alle, eller de fleste, aksjeeiere i Norge — for de aller fleste er formuesskatten enten ikke-eksisterende på grunn av bunnfradraget, eller håndterbar uten at den tvinger frem noen bestemt handling.
Om denne mekanismen samlet sett er et argument for å endre formuesskatten, eller om den heller er en akseptabel — om enn ubehagelig — konsekvens av et system som skal sikre bred og stabil skattefinansiering, er et rent politisk spørsmål som denne artikkelen bevisst ikke tar stilling til. Det Anders og andre i lignende situasjon derimot kan ta med seg, er at dette ikke er en innbilt problemstilling — det er en anerkjent, reell dynamikk i norsk skatterett, som rammer en avgrenset, men for enkelte svært konkret berørt, gruppe eiere.
Kort oppsummert - Mekanismen bak påstanden er reell: formuesskatt kan i praksis gjøre utbytte til det mest nærliggende alternativet for eiere med lite likviditet utenfor et illikvid selskap. - Kritikere peker på dobbel skattebelastning, press mot god forretningsdrift, og skjev behandling av eiere uten formue utenfor selskapet. - Motargumentene peker på at problemet rammer relativt få, at utbytte bare er ett av flere alternativer, og at formuesskatten er en viktig og stabil inntektskilde. - Rettsregel tar ikke stilling til hvem som har «rett» i denne politisk betente debatten — begge sider har tungtveiende poenger.