Dommen i 1958

Torgersen ble tiltalt for brannstiftelse, forsøk på voldtekt og drap. Saken gikk for Eidsivating lagmannsrett i 1958, og han ble dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring – den strengeste reaksjonsformen norsk lov den gang kjente for personer domstolen mente utgjorde en vedvarende fare. Bevisførselen var i stor grad indisiebasert og bygde på teknisk bevis: sammenligning av bittmerker på liket med Torgersens tenner, barnåler som skulle knytte ham til åstedet, og spor av avføring som politiets sakkyndige mente kunne tilbakeføres til ham. Det forelå ingen tilståelse, ingen entydige vitneobservasjoner av selve drapshandlingen og intet direkte teknisk bevis av den typen man ville forvente i dag, som DNA. Torgersen erkjente aldri straffskyld, og anket forgjeves til Høyesterett samme år.

Et halvt århundre med gjenopptakelsesforsøk

Det som gjør Torgersen-saken spesiell, er ikke bare selve drapet, men alt som fulgte etterpå. Torgersen sonet straffen og ble løslatt i 1974, men brukte resten av livet på å kjempe for å bli renvasket. Saken er blitt begjært gjenopptatt syv ganger, og bevismaterialet er samlet sett vurdert av retten og granskere hele ti ganger – trolig et rekordantall for én enkelt norsk straffesak. Forfatteren Jens Bjørneboe var blant de tidlige og mest profilerte offentlige støttespillerne, og saken utviklet seg over tiår til et symbol i debatten om justismord i Norge, gjerne nevnt i samme åndedrag som Liland-saken fra 1970-tallet.

Kritikken har særlig rettet seg mot kvaliteten på det tekniske beviset fra 1958. Moderne rettsmedisin og odontologi har stilt grunnleggende spørsmål ved hvor pålitelig sammenligning av bittmerker faktisk er som bevismetode, og også deler av det øvrige tekniske beviset er senere blitt utfordret av nye sakkyndige med tilgang til metoder som ikke fantes på 1950-tallet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001

Et sentralt punkt i den lange rettsstriden var behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001, der Torgersen igjen søkte om gjenopptakelse av dommen fra 1958. Utvalget forkastet kjæremålet. Retten la vekt på at de tre sentrale tekniske bevisene – bittmerkene, barnålene og avføringssporet – fortsatt talte i retning av skyld, selv om enkelte sider ved dem var svekket sammenlignet med da dommen falt. Utvalget pekte også på en praktisk, men viktig begrensning ved slike saker: en gjenopptakelsesbegjæring avgjøres ikke gjennom ny, direkte bevisførsel slik en vanlig rettssak gjør, men på grunnlag av skriftlig materiale og sakkyndige uttalelser, og det gjør det vanskelig å tilbakevise vitneforklaringer fra mer enn 40 år tilbake i tid. Utvalget fant heller ikke klare holdepunkter for påstander om at politiet skulle ha opptrådt ulovlig under etterforskningen i 1957–58, og konkluderte med at det ikke forelå noe nytt bevis som kunne begrunne en ny prøving av straffesaken.

Kommisjonen tar over – og saken fortsetter

I 2004 fikk Norge en egen Kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker, et frittstående organ opprettet nettopp for å avlaste domstolene og sikre en mer uavhengig behandling av slike saker. Også denne kommisjonen har behandlet Torgersen-saken flere ganger. Et vendepunkt kom i riksadvokatens uttalelse i 2018, der påtalemyndigheten selv erkjente at «de tre tekniske hovedbevis på flere punkter sto i en annen stilling nå enn de gjorde i 1958» – en innrømmelse av at grunnlaget fra den opprinnelige dommen var svekket sammenlignet med hva man visste den gang. Likevel konkluderte man med at dette ikke var nok til å gjenåpne saken. Torgersen døde i 2015, fortsatt formelt dømt for drapet. Hans arvinger tok opp kampen videre på hans vegne, men kommisjonen avslo enstemmig gjenopptakelse for sjette gang 17. juni 2021.

Internasjonal oppmerksomhet og livet etter dommen

Saken fikk etter hvert også internasjonal oppmerksomhet, blant annet fordi flere utenlandske rettsmedisinske eksperter i senere tiår ble koblet inn for å vurdere de tekniske bevisene på nytt, med til dels sprikende konklusjoner. Torgersen selv levde et tilbaketrukket liv etter løslatelsen i 1974, men sto offentlig frem gjentatte ganger for å hevde sin uskyld helt til han døde. Saken er blitt gjenstand for flere bøker, dokumentarer og NRK-produksjoner, og har vært pensum for generasjoner av jusstudenter som ønsker å forstå hvordan indisiebevis fungerer – og hvor galt det kan gå når det tekniske grunnlaget for en fellende dom senere viser seg å være mer usikkert enn rettens medlemmer trodde i 1958. Nettopp fordi saken har vært gjennom så mange runder med ny sakkyndig vurdering uten et endelig, samlet svar, er den også blitt et yndet eksempel i debatten om hvor mye vekt domstolene bør legge på teknisk bevis som ikke kan kontrolleres direkte av juryen eller lagretten selv.

Hvorfor saken har blitt stående som så viktig

Torgersen-saken er blitt en test av hele det norske systemet for å rette opp feilaktige straffedommer. Den viser hvor vanskelig det er å reversere en fellende dom lang tid etter at den er avsagt, selv når deler av det opprinnelige beviset viser seg å være mer usikkert enn antatt på domstidspunktet. Samtidig har saken bidratt til en mer kritisk holdning til teknisk og rettsmedisinsk bevis i norske rettssaler generelt, og til debatten om hvor høy terskelen bør være for å gjenåpne straffesaker – en debatt som også formet opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen i 2004. Uansett hva man mener om skyldspørsmålet, står saken igjen som den som har definert grensene for det norske gjenopptakelsesinstituttet mer enn noen annen, og den fortsetter å bli undervist, debattert og skrevet om, mer enn 65 år etter at Rigmor Johnsen ble drept.

Kort oppsummert - Rigmor Johnsen (16) ble funnet voldtatt og drept i Oslo i desember 1957; Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring i 1958. - Dommen bygde i stor grad på teknisk bevis: bittmerker, barnåler og avføringsspor – ingen tilståelse eller direkte teknisk bevis av moderne standard forelå. - Saken er begjært gjenopptatt syv ganger og vurdert av domstoler/kommisjon ti ganger totalt, trolig rekord i norsk rettshistorie. - Høyesteretts kjæremålsutvalg avslo gjenopptakelse i 2001; senest avslo Gjenopptakelseskommisjonen enstemmig i 2021. - Saken regnes som Norges mest omstridte straffesak og et sentralt referansepunkt i debatten om justismord.