Hva saken faktisk handlet om
En mann i en akutt psykotisk tilstand tok seg inn på et jernbaneområde og klatret opp på en stillestående togvogn. Der kom han i kontakt med den strømførende kontaktledningen over sporet og fikk et kraftig elektrisk støt. Skadene ble svært alvorlige: mannen fikk store forbrenningsskader og måtte amputere begge bein over kneet. Hendelsen forandret livet hans fullstendig, og reiste spørsmål om hvordan erstatningsretten skal forholde seg til mennesker som skader seg selv mens de er fanget i en virkelighetsoppfatning de selv ikke rår over.
Mannen, eller den som handlet på hans vegne i saken, krevde erstatning fra togmyndighetene med den begrunnelse at området ikke var tilstrekkelig sikret mot at utenforstående kunne ta seg inn og komme i kontakt med den livsfarlige strømførende ledningen. Motparten anførte at erstatningen uansett måtte reduseres fordi mannen selv, ved å klatre opp på toget, hadde medvirket til sin egen skade. Etter skadeserstatningsloven § 5-1 kan erstatningen settes ned eller falle bort dersom den skadelidte selv har medvirket til skaden ved egen skyld. Lagmannsretten hadde satt erstatningen ned med 50 prosent på dette grunnlaget.
Medvirkningsreglene er i utgangspunktet tenkt for situasjoner der en skadelidt med et normalt sunt vurderingsevne likevel har tatt en unødvendig risiko, for eksempel ved å ikke bruke bilbelte eller ved å bevege seg inn i et tydelig merket faresone til tross for advarsler. Reglene bygger på en forutsetning om at den skadelidte hadde et reelt valg og kunne ha handlet annerledes. Spørsmålet i denne saken var om denne forutsetningen i det hele tatt er oppfylt når personen som handlet, var i en tilstand der virkelighetsoppfatningen og evnen til å vurdere konsekvenser av egne handlinger var alvorlig svekket av en aktiv psykisk sykdom.
Hva Høyesterett kom fram til
Høyesterett opphevet lagmannsrettens reduksjon og tilkjente full erstatning, jf. Rt. 2015 s. 606. Kjernen i avgjørelsen er at «egen skyld», som er vilkåret for medvirkningsreduksjon, forutsetter en viss evne til å klandres for egne handlinger, altså en form for tilregnelighet. Høyesterett la til grunn at når det foreligger en klar sammenheng mellom en persons psykiske sykdom og den skadevoldende handlingen personen selv utfører, er ikke vilkåret om egen skyld oppfylt. Med andre ord: dersom det var psykosen som fikk mannen til å klatre opp på toget, kan man ikke samtidig si at han fritt og klanderverdig valgte å utsette seg selv for fare på en måte som skal redusere hans erstatning.
Høyesterett avviste også et argument om at psykisk sykdom burde behandles likt uansett om personen er den som volder skade på andre, eller den som selv blir skadet. Retten pekte på at dette er to ulike rettslige situasjoner med ulike hensyn, og at reglene om tilregnelighet ikke nødvendigvis skal anvendes identisk i begge sammenhenger. Resultatet ble at den opprinnelige reduksjonen på 50 prosent falt bort, og mannen fikk tilkjent full erstatning, i størrelsesorden 10,8 millioner kroner, i tillegg til saksomkostninger.
Denne sondringen mellom skadevolders og skadelidtes tilregnelighet er viktig å forstå. Når en psykisk syk person skader andre, kan det være gode grunner, blant annet hensynet til de som rammes og til alminnelig aktsomhet i samfunnet, for at vedkommende likevel kan holdes objektivt eller nær objektivt ansvarlig i visse sammenhenger. Men når spørsmålet er om en psykisk syk person selv skal få redusert sin egen erstatning fordi vedkommende medvirket til sin egen skade, står andre hensyn sentralt: det virker urimelig å legge en økonomisk byrde på en person for handlinger utført under en aktiv, alvorlig sykdomsepisode vedkommende ikke hadde reell kontroll over. Høyesterett anerkjente dermed at rettferdighetshensynene kan trekke i ulik retning avhengig av hvilken rolle den psykisk syke personen har i skadehendelsen.
Hva dette betyr i praksis i dag
Togklatrer-dommen er en sentral avgjørelse for alle som er alvorlig psykisk syke og blir skadet mens de er i en akutt sykdomstilstand, og for pårørende eller verger som fremmer erstatningskrav på deres vegne. Dommen slår fast at man ikke kan redusere erstatningen til en skadelidt med henvisning til medvirkning, dersom den handlingen som angivelig utgjorde medvirkningen, i realiteten var et direkte utslag av en psykisk sykdom personen ikke hadde kontroll over.
For deg som har opplevd at en nærstående er blitt skadet mens vedkommende var i en psykotisk eller lignende akutt sinnstilstand, viser denne dommen at motparten ikke automatisk kan skyve ansvar over på den skadelidte selv ved å vise til at «han jo selv gjorde noe farlig». Det avgjørende er om det finnes en årsakssammenheng mellom sykdommen og handlingen som førte til skaden. Kan det dokumenteres, gjerne gjennom sykejournaler og sakkyndige vurderinger, at personen handlet ut fra en aktiv psykose eller lignende alvorlig sinnslidelse, taler dommen sterkt for at erstatningen ikke skal reduseres på grunn av medvirkning.
Samtidig er dommen en påminnelse om at den som er ansvarlig for potensielt farlige områder, som jernbaneområder med strømførende ledninger, har et selvstendig ansvar for å sikre disse godt nok mot at utenforstående, inkludert personer i en sårbar sinnstilstand, kan komme til skade. For deg som fremmer et krav på vegne av en psykisk syk pårørende, er det derfor lurt å sikre god dokumentasjon både på sykdomstilstanden på skadetidspunktet, gjennom journaler og sakkyndige uttalelser, og på hvilke sikringstiltak den ansvarlige parten faktisk hadde eller ikke hadde iverksatt for å hindre nettopp denne typen ulykke.
Kort oppsummert - Togklatrer-dommen (Rt. 2015 s. 606) gjaldt en psykotisk mann som klatret opp på en togvogn, fikk strømstøt og måtte amputere begge bein. - Lagmannsretten hadde redusert erstatningen med 50 prosent på grunn av medvirkning, men Høyesterett opphevet reduksjonen. - Avgjørende var at «egen skyld» forutsetter tilregnelighet, og at det ikke foreligger egen skyld når sykdommen forårsaket handlingen. - Mannen fikk full erstatning på rundt 10,8 millioner kroner. - Dommen beskytter alvorlig psykisk syke skadelidte mot å få erstatningen kuttet for handlinger som i realiteten var et utslag av sykdommen deres.