Kan det telle mot meg i retten at jeg nektet å forklare meg?

Retten til å nekte å forklare seg i en straffesak

Retten til å tie står flere steder. Hos politiet følger den av straffeprosessloven § 232. I retten følger den av § 90. Der skal tiltalte gjøres kjent med siktelsen og med at han ikke har plikt til å forklare seg, første gang han møter for retten.

Bak disse reglene ligger et prinsipp fra menneskerettighetene. Ingen skal tvinges til å vitne mot seg selv eller tilstå. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter sier det uttrykkelig i artikkel 14. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettergang er tolket slik at den gir det samme vernet. Begge konvensjonene gjelder som norsk lov gjennom menneskerettsloven.

Det betyr at bevisbyrden ligger hos påtalemyndigheten hele veien. Du trenger ikke bevise at du er uskyldig. All rimelig tvil skal komme deg til gode.

Når taushet likevel kan få betydning

Det finnes en regel som mange ikke kjenner. Etter straffeprosessloven § 93 annet ledd kan rettens leder si til en tiltalt som nekter å svare, eller som svarer med forbehold, at dette kan bli ansett for å tale mot ham.

Loven forutsetter altså at taushet i noen tilfeller kan telle. Men det er en snever åpning. Utgangspunktet er:

• Taushet alene kan aldri være grunnlaget for en fellende dom.
• Det må først foreligge andre bevis som i seg selv peker tydelig mot deg.
• Bare når bevisene er så sterke at det er naturlig å vente en forklaring, kan retten trekke inn at du ikke har gitt noen.

Et eksempel er en person som blir tatt med tyvegods i bilen og ikke vil si noe om hvor det kommer fra. Er det mange spor som peker mot ham, og en uskyldig forklaring ville vært lett å gi, kan retten legge noe vekt på at han tier. Er bevisene svake eller sprikende, har tausheten ingen slik virkning.

Forskjellen på å tie hos politiet og i retten

Å nekte å forklare seg for politiet er noe annet enn å tie i hovedforhandlingen (selve rettssaken). Mange velger å vente med forklaringen til de har sett bevisene eller fått snakket med forsvareren. Det er en vanlig og lovlig strategi.

En forklaring som først kommer i retten, kan likevel bli møtt med spørsmål. Aktor (påtalemyndighetens representant i retten) kan spørre hvorfor du ikke sa dette til politiet. Retten vurderer troverdigheten ut fra hele bildet. Om forklaringen henger sammen med de andre bevisene, betyr mer enn når den ble gitt. Har du en god grunn til at du ventet, for eksempel at forsvareren rådet deg til å se dokumentene først, er det greit å si det.

Å tie hos politiet kan også føre til at saken blir dårligere opplyst på et tidlig stadium. Politiet skal etterforske objektivt og undersøke det som taler for deg også. Men de kan bare sjekke ut et alibi eller et vitne de vet om.

Når det kan lønne seg å forklare seg, og når ikke

Det finnes ikke ett riktig svar. Noen momenter går igjen:

• Har du en enkel og kontrollerbar forklaring, for eksempel en kvittering eller et vitne, kan det være klokt å gi den tidlig.
• Vet du ikke hva politiet har av bevis, kan en tidlig forklaring låse deg til detaljer du husker feil.
• Kan svaret ditt trekke inn andre, for eksempel familie, er det helt lovlig å la være.
• Du kan forklare deg om noe og tie om resten. Delvis taushet er like lovlig som full taushet.

Velger du å svare med forbehold, bør du vite at det også kan omfattes av § 93 annet ledd. Forbeholdne svar som «det kan være» eller «jeg husker ikke» på helt sentrale spørsmål kan bli vurdert på samme måte som taushet.

Kort oppsummert

• Å nekte å forklare seg i en straffesak er lovlig, både hos politiet og i retten.
• Taushet er ikke bevis for skyld, og ingen kan dømmes bare fordi de tier.
• Når andre bevis peker sterkt mot deg og krever en forklaring, kan retten legge noe vekt på at du ikke har gitt en.
• Rettens leder kan advare deg om dette, etter straffeprosessloven § 93.
• En forklaring som først kommer i retten, blir vurdert ut fra om den henger sammen med de andre bevisene.