Hva var faktum i saken? Saken oppsto som ledd i en større omorganisering av Telenor-konsernet. I forbindelse med omstruktureringen ble aksjer i et datterselskap solgt til et nystiftet selskap innad i konsernet. Salget utløste et tap på rundt 8,6 milliarder kroner – et beløp av en helt annen størrelsesorden enn det som normalt er oppe i gjennomskjæringssaker. Skattemyndighetene mente at en transaksjon av denne størrelsen, gjennomført internt i konsernet, måtte være hovedsakelig skattemessig motivert, og at Telenor dermed ikke burde få fradragsføre tapet. Spørsmålet for Høyesterett var om denne interne aksjeoverdragelsen kunne rammes av den ulovfestede gjennomskjæringsregelen, slik at tapet ikke ble akseptert skattemessig.

Høyesteretts begrunnelse Høyesterett la til grunn at det svært store tapet i seg selv skapte en presumsjon for at hovedformålet med transaksjonen var å spare skatt – jo større den skattemessige effekten er, desto sterkere taler det isolert sett for at skatt var motivet. Men Høyesterett stanset ikke der. Retten gikk inn i de konkrete, underliggende grunnene til hvorfor Telenor-konsernet valgte å organisere salget som de gjorde, og fant at de viktigste grunnene til transaksjonen var todelt: For det første forelå det en aksjonæravtale som forutsatte at de aktuelle aksjene skulle eies enten av konsernspissen eller av et selskap som ikke eide noe annet av betydning. For det andre forelå det en finansieringsplan i konsernet som gjorde det hensiktsmessig å plassere eierskapet i et nyopprettet selskap.

Med denne begrunnelsen kom Høyesterett til at Telenor fikk medhold, og staten nådde ikke frem med gjennomskjæring. Selv om den skattemessige effekten var enorm, var det altså andre, konkrete forretningsmessige og strukturelle hensyn som etter rettens syn faktisk lå bak beslutningen om hvordan transaksjonen ble gjennomført.

Hvorfor er dette viktig å forstå? Telenor-dommen illustrerer noe helt sentralt ved den ulovfestede gjennomskjæringsregelen: Størrelsen på skattefordelen er ikke i seg selv avgjørende. Det avgjørende er hva som faktisk motiverte skattyteren til å innrette seg som han gjorde – det såkalte grunnvilkåret i gjennomskjæringsvurderingen. Dommen viser at selv en betydelig skatteeffekt kan aksepteres dersom skattyter kan vise til reelle, ikke-skattemessige grunner for hvordan transaksjonen konkret ble utformet, som for eksempel avtaleforpliktelser overfor andre parter eller behov knyttet til finansiering og selskapsstruktur.

Samtidig er dommen et godt eksempel på hvor krevende denne typen vurderinger er, og hvor tett opp til grensen slike saker kan ligge. Et tap på 8,6 milliarder kroner er ikke en bagatell, og at Høyesterett likevel kom til at fradraget kunne stå seg, viser at domstolene har vært villige til å legge betydelig vekt på konkrete, dokumenterbare forretningsmessige forhold – selv når den skattemessige konsekvensen er svært stor.

Praktisk betydning i dag Telenor-dommen er fortsatt en sentral referanse når domstoler og skattemyndigheter vurderer konserninterne transaksjoner, men det er grunn til å være oppmerksom på at regelverket har utviklet seg videre siden 2006. Da den ulovfestede gjennomskjæringsregelen ble lovfestet i skatteloven § 13-2 i 2020, ble det blant annet innført en mer objektivert formålsvurdering, løsrevet fra hva de konkrete beslutningstakerne i selskapet faktisk hadde tenkt. Dette kan ses som et svar på nettopp den typen vurdering Høyesterett gjorde i Telenor-saken, hvor det ble lagt vekt på de faktiske, subjektive grunnene som lå bak beslutningen i selskapet.

For næringsdrivende og selskaper som vurderer større omorganiseringer, illustrerer Telenor-dommen at det ikke er beløpets størrelse som avgjør om en transaksjon aksepteres skattemessig, men om det finnes en reell, dokumenterbar forklaring på hvorfor transaksjonen er utformet som den er – utover ønsket om å spare skatt. Samtidig innebærer lovfestingen i 2020 at terskelen for å bli hørt med denne typen argumentasjon i dag kan være noe annerledes enn den var da Telenor-saken ble avgjort.

Kort oppsummert: - Telenor-dommen (Rt. 2006 s. 1232) gjaldt salg av aksjer i et datterselskap til et nyopprettet konsernselskap, med et tap på rundt 8,6 milliarder kroner. - Høyesterett kom til at Telenor fikk medhold – staten nådde ikke frem med gjennomskjæring. - Begrunnelsen var at hovedgrunnene til transaksjonen var en aksjonæravtale og en finansieringsplan i konsernet, ikke først og fremst skattebesparelse. - Dommen viser at størrelsen på en skattefordel ikke alene er avgjørende – det er de reelle, underliggende grunnene til transaksjonen som veier tyngst i vurderingen. - Lovfestingen av gjennomskjæringsregelen i skatteloven § 13-2 i 2020 har siden innført en mer objektivert formålsvurdering enn den Høyesterett la til grunn i 2006.