To atskilte ansvarsspor

Det er viktig innledningsvis å skille mellom to helt ulike ting. Selskapets skatteplikt og eventuell tilleggsskatt er en sak mellom selskapet, som eget skattesubjekt, og skatteetaten. Styreansvar, derimot, er et selskapsrettslig ansvarsgrunnlag som følger av aksjeloven, ikke av skatteloven, og handler om hvorvidt styremedlemmer kan holdes personlig erstatningsansvarlige overfor selskapet selv, aksjonærene eller kreditorene for økonomisk tap som følge av hvordan styrevervet er utøvet.

Disse to sporene henger sammen, men er ikke det samme. At selskapet får et stort skattekrav, betyr ikke automatisk at styret har noe personlig ansvar for dette — det avhenger av en helt egen vurdering av styrets opptreden.

Hva skal til for at styreansvar kan bli aktuelt?

Etter aksjeloven kan styremedlemmer bli erstatningsansvarlige for tap de har forårsaket gjennom grov uaktsomhet eller forsett i utøvelsen av styrevervet. Terskelen for dette er høy — det er ikke tilstrekkelig at styret har gjort en feilvurdering, eller at noe i etterkant viser seg å ha vært en dårlig beslutning. Det som normalt skal til, er en klart uforsvarlig håndtering: for eksempel at styret bevisst har neglisjert grunnleggende bokføringsplikter, ignorert klare advarsler fra regnskapsfører eller revisor, eller latt være å følge opp åpenbare uregelmessigheter over lengre tid til tross for at det burde vært fanget opp.

Et stort, uventet skattekrav som følge av at selskapet rett og slett har gjort en feilvurdering i en kompleks skattesak — for eksempel en uenighet om prisingen av en interntransaksjon som i etterkant blir justert av skatteetaten — vil normalt ikke i seg selv utløse styreansvar. Dette er et sammensatt vurderingstema der terskelen for personlig ansvar ligger vesentlig høyere enn terskelen for at selskapet ilegges tilleggsskatt.

Et eksempel

Nordkyst Handel AS får, etter en omfattende kontroll, et betydelig etterberegnet skattekrav knyttet til flere års prising av transaksjoner med et søsterselskap eid av samme aksjonærgruppe. Styreleder Trine Aasheim og de øvrige styremedlemmene blir naturlig nok bekymret for om de personlig kan bli holdt ansvarlige for dette kravet.

Dersom det viser seg at styret har fulgt normale rutiner, forholdt seg til råd fra regnskapsfører og revisor, og at avviket i prisingen skyldes en reell, men feilaktig vurdering av hva som var markedsmessig pris — snarere enn en bevisst neglisjert eller åpenbart uforsvarlig håndtering — vil terskelen for personlig styreansvar normalt ikke være nådd. Situasjonen stiller seg annerledes dersom det i etterkant skulle vise seg at styret var kjent med, eller burde vært kjent med, at prisingen klart avvek fra markedsnivå over lengre tid, uten at noe ble gjort for å undersøke eller korrigere dette — da beveger man seg nærmere den typen kvalifisert uaktsomhet som kan aktualisere et personlig ansvar.

Hvorfor er denne todelingen viktig å kjenne til?

Fordi den både beroliger der beroligelse er berettiget, og tydeliggjør hvor den reelle risikoen faktisk ligger. De aller fleste styremedlemmer i mindre selskaper som opplever en skattemessig etterberegning, blir ikke personlig ansvarliggjort utover den konsekvensen selskapet selv opplever. Personlig styreansvar er forbeholdt de mer kvalifiserte tilfellene, der styrets opptreden går klart utover det som kan kalles en forsvarlig, om enn feilaktig, vurdering.

Hva bør styret gjøre for å redusere risikoen?

Det viktigste et styre kan gjøre, er å sørge for at selskapet har ordentlige rutiner for regnskapsføring og skattemessige vurderinger, og at styret faktisk følger opp de rådene som gis fra regnskapsfører, revisor eller advokat — snarere enn å overse eller bagatellisere signaler om at noe kan være uklart eller risikofylt. Der styret er usikker på om en transaksjon eller struktur er tilstrekkelig godt vurdert — for eksempel prising av transaksjoner mellom nærstående selskaper, eller en uvanlig låneavtale med eier — er det klokt å innhente en ekstern, skriftlig vurdering, fremfor å basere seg utelukkende på egen skjønnsmessig oppfatning.

Dokumentasjon av styrets beslutningsprosess er også verdifullt: har styret faktisk diskutert og vurdert risikoen ved en gitt struktur, og er dette reflektert i styreprotokoller, står styret vesentlig sterkere dersom spørsmålet om ansvar skulle komme opp senere, sammenlignet med en situasjon der det ikke finnes noen dokumentasjon av at vurderingen faktisk er gjort.

Hva med daglig leder — gjelder samme vurdering der?

Daglig leder har, på samme måte som styret, et selvstendig ansvar for selskapets forsvarlige drift, herunder at regnskap og skattemessige forhold følges opp på en forsvarlig måte. Er daglig leder også styremedlem eller eier, noe som er svært vanlig i mindre AS, vil vedkommendes rolle og opptreden kunne vurderes både i egenskap av daglig leder og i egenskap av styremedlem, avhengig av hvilken funksjon den aktuelle svikten knytter seg til.

Terskelen for personlig ansvar er i utgangspunktet den samme som for styret for øvrig — grov uaktsomhet eller forsett i utøvelsen av rollen. I praksis vil imidlertid daglig leder ofte sitte tettere på den daglige økonomistyringen enn et styremedlem uten operativ rolle, noe som kan bety at daglig leder lettere vil kunne bli ansett å «burde ha visst» om uregelmessigheter som et styremedlem uten samme innsyn i den daglige driften ikke nødvendigvis hadde forutsetning for å oppdage. Dette er en konkret vurdering som avhenger av hvilken rolle og hvilket innsyn den enkelte faktisk har hatt i selskapets løpende forhold.

Kort oppsummert

  • Selskapets skatteplikt og styremedlemmers personlige erstatningsansvar er to atskilte spor — det ene følger ikke automatisk av det andre.
  • Styreansvar etter aksjeloven krever grov uaktsomhet eller forsett i utøvelsen av styrevervet — terskelen er høy.
  • En feilvurdering i en kompleks skattesak utløser normalt ikke personlig ansvar, i motsetning til bevisst neglisjert bokføring eller ignorerte advarsler.
  • Å følge opp råd fra regnskapsfører, revisor og advokat, og dokumentere styrets vurderinger, reduserer risikoen betydelig.
  • Dette er et sammensatt vurderingstema der konkrete omstendigheter avgjør — ikke noe som kan besvares generelt for enhver sak.