Hva stiftelsesformen egentlig innebærer

En stiftelse er, i motsetning til en forening, ikke eid av noen. Når Arne opprettet Stiftelsen Kvernhuset, ga han fra seg den formuen som ble lagt inn i stiftelsen — den er ikke lenger hans, og den kan heller ikke tas tilbake av ham eller noen andre. Stiftelsens midler skal forvaltes og deles ut utelukkende i tråd med det formålet stiftelsen ble opprettet for å tjene, slik det er fastsatt i stiftelsens vedtekter. Dette følger både av stiftelsesloven, som regulerer selve stiftelsesformen, og har også klare skattemessige sider, siden det ideelle formålet er selve grunnlaget for at stiftelsen kan nyte godt av skattefritaket etter skatteloven § 2-32.

Poenget med denne strukturen er nettopp å sikre at midlene forblir bundet til formålet for alltid, uavhengig av hvem som til enhver tid sitter i styret — også om det skulle være stifterens egne barn eller barnebarn.

Hvor går grensen?

Det finnes ingen automatisk regel som sier at et familiemedlem av stifteren aldri kan motta noe fra stiftelsen. Mange stiftelser har helt naturlige og legitime bånd til stifterfamilien, ikke minst gjennom styredeltakelse — det er verken uvanlig eller i seg selv problematisk at etterkommere av stifteren engasjerer seg i å videreføre det stiftelsen ble opprettet for å gjøre. Det springende punktet er ikke slektskapet i seg selv, men om den konkrete utdelingen er gitt i tråd med stiftelsens formål og på samme vilkår som andre mottakere, eller om den i realiteten er en fordel til familien som ikke ville blitt gitt til en utenforstående i samme situasjon.

For Stiftelsen Kvernhuset og barnebarnet som fikk stipend: er stipendet gitt etter samme kriterier, samme søknadsprosess og samme vurdering som andre unge idrettsutøvere fra bygda har blitt vurdert etter — og ville en hvilken som helst annen kvalifisert søker fra samme miljø fått tilsvarende støtte under samme forutsetninger — er dette normalt en helt legitim utdeling i tråd med stiftelsens formål, selv om mottakeren tilfeldigvis er i slekt med stifteren.

Situasjonen blir vesentlig mer problematisk dersom utdelingene systematisk eller uforholdsmessig favoriserer stifterens familie fremfor andre som ellers ville vært like eller bedre kvalifisert, dersom kriteriene for hvem som får støtte blir tilpasset eller uthulet for å passe familiemedlemmer, eller dersom beløpene som gis til familien er vesentlig større enn det som gis til andre mottakere uten noen saklig begrunnelse.

Hva står på spill hvis utdelingene i realiteten favoriserer familien?

Det er to atskilte, men beslektede, konsekvenser å være oppmerksom på.

Den ene gjelder stiftelsens egen skattefrie status. Skattefritaket etter § 2-32 forutsetter at stiftelsen reelt sett drives for et ideelt, allmennyttig formål — ikke for å tilgodese bestemte privatpersoner. Blir stiftelsens praksis i realiteten en kanal for å overføre verdier til stifterens familie fremfor det oppgitte allmennyttige formålet, kan dette svekke selve grunnlaget for at stiftelsen skal anses som en ideell institusjon i skattelovens forstand, med den konsekvens at stiftelsens skattefrie status kan bli satt under press.

Den andre gjelder mottakeren personlig. En utdeling som i realiteten er en fordel til et familiemedlem, uten reell tilknytning til stiftelsens formål og uten at det ville blitt gitt til en tilsvarende utenforstående søker, risikerer å bli omklassifisert skattemessig — altså behandlet som en skattepliktig inntekt eller fordel for mottakeren, snarere enn som en nøytral stipendutdeling fra en skattefri stiftelse.

Et saklig råd til styrer med familietilknytning

For styret i Stiftelsen Kvernhuset, og for lignende stiftelser der stifterens familie fortsatt er involvert, er det beste rådet å sørge for at kriteriene for utdelinger er klare, skriftlige og like for alle søkere, og at søknadsprosessen dokumenteres ryddig — særlig i de tilfellene der en søker tilfeldigvis er i familie med stifteren. Har stiftelsen en fast praksis for stipendtildeling med definerte kriterier, en åpen søknadsprosess og en vurdering som gjøres av hele styret eller en egen komité, ikke bare av familiemedlemmene selv, står stiftelsen mye sterkere dersom spørsmålet noen gang skulle bli stilt — enten fra lokalmiljøet, fra Stiftelsestilsynet, eller fra Skatteetaten.

Det er dette som er selve kjernen i vurderingen: ikke om familien har en tilknytning til stiftelsen i utgangspunktet, men om de faktiske utdelingene følger formålet stiftelsen faktisk ble opprettet for.

Habilitet i styrebehandlingen

Et beslektet, praktisk poeng gjelder selve saksbehandlingen når en søknad fra et familiemedlem av stifteren skal vurderes. Sitter sønnen og svigerdatteren til Arne i styret i Stiftelsen Kvernhuset, bør de som et minimum være bevisste på egen habilitet når styret behandler en søknad fra et nært familiemedlem, som barnebarnet i eksempelet over. Det er ikke nødvendigvis slik at de automatisk er inhabile til å delta i alle stiftelsens beslutninger bare fordi de er i familie med stifteren, men når den konkrete saken gjelder en søknad fra deres eget barn, bør de vurdere å tre til side under behandlingen av akkurat den søknaden, og la de øvrige, eksterne styremedlemmene fatte avgjørelsen. Dette styrker både den reelle og den opplevde upartiskheten i prosessen, og bidrar til at stiftelsen står støtt dersom noen skulle stille spørsmål ved avgjørelsen i etterkant.

Hvorfor er dette et tema flere stiftelser bør tenke gjennom på forhånd

Mange mindre, familienære stiftelser som Kvernhuset har aldri skrevet ned rutiner for hvordan søknader fra familiemedlemmer skal håndteres, rett og slett fordi spørsmålet ikke har kommet opp før. Det er en styrke, ikke en mistillitserklæring, å avklare dette før det oppstår en konkret sak — for eksempel ved å innta en enkel bestemmelse i stiftelsens interne rutiner om at styremedlemmer med nær familietilknytning til en søker ikke deltar i behandlingen eller avgjørelsen av akkurat den søknaden. På den måten slipper styret å improvisere en habilitetsvurdering midt i en sak som allerede kan oppleves ubehagelig nok for de involverte, og stiftelsen fremstår som ryddig og forutsigbar overfor alle som søker, uavhengig av slektskap.

Denne typen vurderinger kan fort bli mer sammensatte enn de først virker, særlig når familietilknytning og betydelige verdier er involvert samtidig. Denne artikkelen gir en generell innføring i de sentrale prinsippene, men er ikke en erstatning for individuell rådgivning — har styret i en stiftelse et konkret tilfelle der grensene mellom legitim familietilknytning og problematisk favorisering er uklare, anbefaler vi å kontakte en rådgiver med kompetanse på stiftelsesrett og skatterett før beslutningen tas.

Kort oppsummert - Stiftelsens midler skal forvaltes og deles ut i tråd med det allmennyttige formålet stiftelsen ble opprettet for — ikke for å tilgodese stifteren eller dennes familie. - Familietilknytning til stiftelsen er ikke i seg selv problematisk; det avgjørende er om konkrete utdelinger følger formålet og gis på samme vilkår som til andre mottakere. - Systematisk eller uforholdsmessig favorisering av stifterfamilien kan true stiftelsens skattefrie status og risikere at utdelingen omklassifiseres som skattepliktig inntekt for mottakeren. - Klare, skriftlige kriterier og en åpen, dokumentert søknadsprosess gjør stiftelsen bedre rustet dersom spørsmål skulle oppstå.