Hva saken faktisk handlet om
En kvinne hadde gjennomgått en steriliseringsoperasjon for å hindre fremtidige graviditeter. Inngrepet mislyktes, uten at dette ble oppdaget, og kvinnen ble på nytt gravid og fødte et friskt barn. Foreldrene mente at den mislykkede steriliseringen skyldtes feil begått i forbindelse med det medisinske inngrepet, og krevde erstatning for de løpende kostnadene ved å forsørge og oppfostre barnet fram til myndighetsalder, altså det som gjerne omtales som oppfostringsutgifter eller forsørgelsestap.
Det juridiske spørsmålet var ikke om det forelå en feil ved selve inngrepet i medisinsk forstand, men om utgiftene til å fostre opp et friskt, ønsket eller i alle fall levedyktig barn i det hele tatt kunne regnes som en erstatningsrettslig vernet skade. Med andre ord: kan foreldre kreve at noen andre betaler for regningen av å ha og oppdra et barn, fordi barnet i utgangspunktet ikke var planlagt?
Denne typen saker er sjeldne, men de dukker opp med jevne mellomrom i rettssystemer verden over, og de tvinger domstolene til å ta stilling til noe som ligger utenfor de vanlige, rent økonomiske erstatningsvurderingene. En del av vanskeligheten ligger nettopp i at foreldrene på den ene siden kan ha en fullt forståelig og reell økonomisk belastning ved et uplanlagt barn, samtidig som en streng, matematisk erstatningsberegning av denne belastningen lett kan oppleves støtende, både for barnet det gjelder når det blir eldre og for samfunnet for øvrig. Høyesterett måtte derfor veie rene erstatningsrettslige prinsipper opp mot mer grunnleggende spørsmål om menneskeverd og hvordan rettssystemet bør forholde seg til et barns eksistens.
Hva Høyesterett kom fram til
Høyesterett kom til at foreldrene ikke kunne kreve erstatning for kostnadene ved å oppfostre barnet, jf. Rt. 1999 s. 203. Begrunnelsen var ikke først og fremst teknisk-juridisk, men bygget på grunnleggende verdimessige betraktninger. Retten fant det problematisk å behandle et barns eksistens og oppvekst som en ren økonomisk størrelse som skal veies opp mot et erstatningskrav. Kostnadene og gledene ved å ha et barn lar seg ikke isolere og prises på samme måte som et rent formuestap, og en slik tilnærming ville i realiteten innebære at barnets liv ble «undergitt vurdering med økonomiske mål», noe Høyesterett ikke fant det riktig å akseptere.
Dette betyr ikke nødvendigvis at foreldre i en slik situasjon står helt uten ethvert krav overhodet, andre typer tap knyttet til selve den mislykkede medisinske behandlingen kan tenkes vurdert separat, men det sentrale i denne saken var at selve forsørgelseskostnadene ved barnet ikke kunne kreves dekket som erstatningsrettslig skade. Høyesterett trakk dermed en klar grense mot det som i andre lands rettssystemer noen ganger omtales som «wrongful birth»-krav, altså krav om erstatning for kostnadene ved å få et friskt barn etter en mislykket prevensjon eller sterilisering.
Denne typen verdibaserte begrensninger er ikke unik for norsk rett; mange land har hatt lignende debatter om hvorvidt kostnadene ved å oppdra et friskt barn kan behandles som en økonomisk skade i rettslig forstand. Det som gjør den norske løsningen tydelig, er hvor eksplisitt Høyesterett var på at dette handlet om en grunnleggende verdivurdering, og ikke bare en teknisk avgrensning av årsakssammenheng eller skadebegrep. Retten anerkjente i realiteten at selv om man kan påvise en klar årsakssammenheng mellom den mislykkede medisinske behandlingen og at barnet ble født, er ikke enhver påviselig økonomisk konsekvens av en feil automatisk noe man kan kreve erstattet. Noen konsekvenser, som eksistensen av et menneskeliv, faller utenfor det erstatningsretten er ment å regulere.
Hva dette betyr i praksis i dag
Steriliseringsdommen er fortsatt den ledende norske avgjørelsen når spørsmålet er om foreldre kan kreve erstatning for utgiftene ved å forsørge et barn født etter en mislykket sterilisering, mislykket prevensjon eller lignende medisinsk svikt. Det klare utgangspunktet i norsk rett er at slike forsørgelseskostnader ikke er en erstatningsrettslig vernet skade, uansett hvor stor den økonomiske belastningen faktisk oppleves å være for familien.
For deg som har opplevd en tilsvarende situasjon, enten det gjelder en mislykket sterilisering, en spiral som ikke fungerte som den skulle, eller andre former for medisinsk svikt knyttet til prevensjon, betyr dommen at et krav om å få dekket de løpende kostnadene ved barnet trolig ikke vil føre fram i norske domstoler. Det er likevel verdt å være klar over at dette ikke stenger for alle typer krav i forbindelse med en slik hendelse. Andre tap, som eventuelle fysiske eller psykiske belastninger direkte knyttet til selve svangerskapet, fødselen eller den mislykkede medisinske prosedyren, kan tenkes vurdert etter andre regler, uavhengig av dette prinsippet om at selve barnets forsørgelse ikke skal prises som en skade.
Dommen er dessuten et godt eksempel på at norsk erstatningsrett av og til setter grenser ut fra grunnleggende verdimessige hensyn, og ikke bare ut fra en ren teknisk vurdering av årsakssammenheng og økonomisk tap. Vurderer du å ta opp en lignende sak med helsevesenet eller ditt forsikringsselskap, kan det derfor være lurt å skille tydelig mellom kravet om forsørgelseskostnader, som denne dommen setter en klar stopper for, og eventuelle andre, mer avgrensede tap du kan ha lidt som følge av selve den medisinske svikten, som fysiske komplikasjoner ved inngrepet eller svangerskapet, eller psykisk belastning knyttet direkte til hendelsesforløpet.
Kort oppsummert - Steriliseringsdommen (Rt. 1999 s. 203) gjaldt foreldre som krevde erstatning for oppfostringsutgifter etter at moren fødte et friskt barn til tross for en mislykket sterilisering. - Høyesterett avviste kravet, og la avgjørende vekt på at et barns eksistens og oppvekst ikke bør «undergis vurdering med økonomiske mål». - Dette etablerte et klart norsk prinsipp mot såkalte «wrongful birth»-krav for forsørgelseskostnader. - Andre typer tap knyttet direkte til den mislykkede medisinske behandlingen kan i prinsippet vurderes separat. - Dommen er fortsatt hovedreferansen når spørsmålet er om kostnader ved å forsørge et barn kan kreves erstattet etter medisinsk svikt.