Bakgrunn: private skoler i det norske utdanningssystemet
Norge har lenge hatt et system der godkjente private skoler, herunder steinerskoler, kan motta statstilskudd for å drive sin virksomhet, mot at de oppfyller nærmere fastsatte krav i privatskoleloven (i dag friskoleloven). Systemet er bygget på en grunntanke om at foreldre og elever skal ha en reell mulighet til å velge alternative pedagogiske retninger, uten at dette skal koste vesentlig mer enn det offentlige skoletilbudet. Samtidig er ikke private skoler underlagt akkurat de samme reglene, den samme finansieringen eller den samme styringen som offentlige skoler, noe som skaper et stadig spenningsforhold mellom hensynet til det pedagogiske mangfoldet skolene representerer, og hensynet til likebehandling mellom elever og mellom ulike skoler.
Saken som endte som Steinerskole-dommen, oppsto i nettopp dette spenningsfeltet, der en steinerskole var i tvist med offentlige myndigheter om hvordan regelverket for private skoler skulle forstås og praktiseres i deres tilfelle.
Det rettslige spørsmålet
Høyesterett måtte ta stilling til hvordan regelverket for private skoler skulle tolkes og anvendes overfor steinerskolen, og i hvilken grad kravet om likebehandling mellom skoler av samme type – eller mellom private og offentlige skoler mer generelt – satte grenser for hvordan myndighetene kunne praktisere regelverket i det konkrete tilfellet.
Høyesteretts avgjørelse
Høyesterett foretok en grundig gjennomgang av regelverket for private skoler og av hvilke rammer likebehandlingsprinsippet setter for myndighetenes praktisering av regelverket overfor godkjente private skoler. Dommen bidro til å avklare hvordan denne typen skolesaker skal vurderes, og la vekt på at myndighetene ved praktiseringen av regelverket for private skoler må sørge for en konsekvent og likebehandlende linje overfor skoler som befinner seg i sammenlignbare situasjoner, samtidig som det ble anerkjent at det finnes rom for forvaltningsmessig skjønn innenfor regelverkets rammer.
Hvorfor saken har blitt stående som viktig
Steinerskole-dommen brukes i dag som referanse i diskusjoner om private skolers rettslige stilling i Norge, og illustrerer hvordan de samme grunnleggende forvaltningsrettslige prinsippene som går igjen i andre deler av forvaltningsretten – kravet til saklighet og likebehandling, og grensene for forvaltningens skjønnsfrihet – også gjør seg gjeldende på utdanningsfeltet. Saken er et eksempel på hvordan spørsmål som i utgangspunktet kan virke rent pedagogiske eller organisatoriske, i realiteten reiser de samme rettslige problemstillingene som man finner igjen fra helt andre områder av forvaltningsretten: hvor mye frihet har det offentlige til å behandle sammenlignbare tilfeller ulikt, og hvilke krav stilles til en saklig og etterprøvbar begrunnelse når slike valg tas.
For skoler, foreldre og elever som er involvert i private skoler, er dommen fortsatt relevant som en påminnelse om at også forholdet mellom stat og private skoletilbydere er underlagt de samme grunnleggende forvaltningsrettslige skrankene som gjelder ellers i offentlig forvaltning – det offentlige kan ikke fritt forskjellsbehandle sammenlignbare skoler uten en saklig og velbegrunnet årsak.
Kort oppsummert - Saken gjaldt en steinerskoles forhold til myndighetene om praktiseringen av regelverket for private skoler. - Spørsmålet var hvordan likebehandlingsprinsippet begrenser myndighetenes skjønn i behandlingen av private skoler. - Høyesterett klargjorde at myndighetene må praktisere regelverket konsekvent overfor sammenlignbare skoler. - Dommen anerkjente samtidig at det finnes rom for forvaltningsmessig skjønn innenfor regelverkets rammer. - Saken viser at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om saklighet og likebehandling også gjelder på utdanningsfeltet.