Hva saken faktisk handlet om
En kvinne trente på en spinningsykkel hos et treningssenter da bolten som festet setet plutselig røk. Hun mistet støtten under seg, falt bakover og pådro seg en nakkeskade. Skaden viste seg å bli alvorlig og langvarig: kvinnen ble sittende igjen med 19 prosent varig medisinsk invaliditet og klarte etter dette bare å jobbe halv stilling. Ulykken skjedde helt uten forvarsel, midt i en helt ordinær treningsøkt, og illustrerer hvor raskt en tilsynelatende ufarlig aktivitet kan ende med alvorlige og livslange konsekvenser for den som rammes.
Det var ikke omstridt at treningssenteret ikke hadde opptrådt uaktsomt i tradisjonell forstand, det forelå ingen bevis for dårlig vedlikehold eller andre feil fra senterets side. Spørsmålet var derfor om kvinnen likevel kunne kreve erstatning ut fra det ulovfestede objektive ansvaret som norsk rett i visse tilfeller anerkjenner for skader forårsaket av ekstraordinært farlig virksomhet, altså et ansvar som ikke krever bevis for skyld. Lagmannsretten hadde kommet til at treningssenteret måtte bære et slikt objektivt ansvar, og senteret anket avgjørelsen videre til Høyesterett.
At Hålogaland lagmannsrett og Høyesterett landet på helt motsatt resultat i samme sak, viser hvor krevende denne typen vurderinger kan være, og hvor mye som avhenger av hvordan man vekter de ulike momentene i den ulovfestede objektive ansvarslæren mot hverandre. Lagmannsretten hadde lagt relativt stor vekt på at et treningssenter er en profesjonell, kommersiell aktør med bedre muligheter til å forsikre seg og fordele risikoen på mange kunder enn en enkelt, tilfeldig skadelidt bruker. Denne fordelingsbetraktningen er et anerkjent hensyn bak objektivt ansvar generelt, men Høyesterett kom altså til at den ikke var tilstrekkelig alene, uten at også risikoens ekstraordinære karakter var oppfylt.
Hva Høyesterett kom fram til
Høyesterett kom, i motsetning til lagmannsretten, til at treningssenteret ikke var objektivt ansvarlig, jf. HR-2019-52-A. Avgjørelsen var enstemmig. Retten tok utgangspunkt i den etablerte læren om at ulovfestet objektivt ansvar forutsetter at det dreier seg om en risiko som er «konstant, typisk og ekstraordinær», altså en risiko som klart skiller seg fra den generelle risikoen vi alle lever med i dagliglivet.
I den konkrete vurderingen la Høyesterett vekt på at bolter som ryker på denne måten var en svært sjelden hendelse, det var kun registrert to lignende tilfeller i løpet av over femten års drift ved senteret. Sannsynligheten for at akkurat denne typen skade skulle inntreffe var dermed lav. Retten vurderte også alvorlighetsgraden av skaden, og selv om 19 prosent medisinsk invaliditet absolutt er en betydelig personlig belastning, ble den karakterisert som «moderat» og ikke ekstraordinær i den forstand som kreves for objektivt ansvar. Samlet sett kom Høyesterett til at risikoen for denne typen utstyrssvikt lå innenfor det som må regnes som dagliglivets alminnelige risiko ved fysisk aktivitet og trening, og ikke utgjorde en ekstraordinær risiko treningssenteret måtte bære uten bevist skyld.
Denne avgjørelsen viser hvor snevert det ulovfestede objektive ansvaret faktisk er i Norge, sammenlignet med hvordan det ofte omtales i mediene. Ansvaret er ikke en generell regel om at «virksomheter må svare for skader kundene deres blir påført», men et snevert unntak forbeholdt de mest ekstraordinære risikotypene, som transport av farlig gods eller annen virksomhet med et klart forhøyet skadepotensial. Trening, selv om det innebærer en viss risiko for skader ved uhell og utstyrssvikt, faller etter denne dommen i utgangspunktet innenfor kategorien alminnelige, dagligdagse aktiviteter, og ikke i kategorien ekstraordinært farlig virksomhet.
Hva dette betyr i praksis i dag
Spinning-dommen er en viktig påminnelse om at ulovfestet objektivt ansvar i norsk rett har klare grenser, og at det langt fra er automatikk i at du får erstatning bare fordi du blir skadet av utstyr som svikter. Dommen viser at domstolene stiller strenge krav til at risikoen skal være konstant, typisk og ekstraordinær, altså vesentlig høyere enn den risikoen vi til vanlig aksepterer i dagliglivet, inkludert ved trening og mosjon.
For deg som blir skadet av svikt i utstyr, enten på treningssenter, i en idrettshall eller andre steder der du bruker utstyr andre har ansvar for å vedlikeholde, betyr dommen at et krav om erstatning uten bevist skyld ikke automatisk vil føre fram. Du må enten vise at virksomheten faktisk har vært uaktsom, for eksempel ved manglende vedlikehold, manglende kontroll eller kjent fare som ikke ble utbedret, eller du må kunne vise at risikoen ved akkurat denne typen utstyr og virksomhet er så konstant, typisk og ekstraordinær at objektivt ansvar likevel bør gjelde. Rene, sjeldne uhell med lav sannsynlighet, selv om konsekvensene for den enkelte kan være alvorlige, vil normalt ikke være nok.
Dommen har dermed direkte betydning for hvordan slike saker vurderes mot treningssentre, utleieaktører og andre som stiller utstyr til rådighet for publikum, og minner om at det ofte er mer treffsikkert å undersøke om det finnes konkrete spor av uaktsomhet, enn å bygge saken utelukkende på et objektivt ansvarsgrunnlag. Blir du skadet av utstyr på et treningssenter, kan det derfor lønne seg å be om servicehistorikk og vedlikeholdslogger for det aktuelle utstyret, og undersøke om det finnes tidligere klager eller registrerte hendelser med samme type utstyr. Slik informasjon kan avdekke om senteret faktisk visste eller burde visst om en risiko de ikke fulgte opp, noe som kan gi et sterkere grunnlag for et alminnelig uaktsomhetsbasert erstatningskrav enn det et rent objektivt ansvarsgrunnlag ville gitt deg etter denne dommen.
Kort oppsummert - Spinning-dommen (HR-2019-52-A) gjaldt en kvinne som fikk 19 prosent varig medisinsk invaliditet da setebolten på en spinningsykkel røk. - Lagmannsretten hadde pålagt treningssenteret objektivt ansvar, men Høyesterett kom enstemmig til motsatt resultat. - Avgjørende var at slike bolthavarier var svært sjeldne, og at risikoen ikke var «konstant, typisk og ekstraordinær» nok til å utløse objektivt ansvar. - Skaden, selv om den var alvorlig for kvinnen personlig, ble vurdert som «moderat» og innenfor dagliglivets alminnelige risiko. - Dommen viser at ulovfestet objektivt ansvar har klare grenser, og at bevist uaktsomhet ofte er nødvendig for å vinne fram i lignende utstyrsskadesaker.